I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk tilbakekalt sin oppholdstillatelse. Hun hadde fortiet at hun tidligere hadde søkt om visum i en annen identitet, og hun hadde gitt uriktige opplysninger om minst én identitet. Hun hadde også fremlagt minst ett falskt pass for norske myndigheter. Forholdene dannet grunnlag for utvisning, men klageren ble i stedet ilagt tilleggstid på to år før hun kan få permanent oppholdstillatelse.
UNE omgjorde ikke tidligere vedtak med avslag på beskyttelse, fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at klageren risikerte forfølgelse i hjemlandet ved retur til Iran. Klagerens politiske aktiviteter skilte seg ikke vesentlig ut fra mengden av andre eksil-iraneres regimekritiske aktiviteter, og klageren fremstod ikke som en drivkraft på denne arenaen som myndighetene var ute etter. Det ble vist til tidligere vedtak.
UDI avslo klagerens søknad om oppholdstillatelse for å ha av samvær med barn. Det var ikke dokumentert at han hadde hatt tilstrekkelig samvær med barnet, og han hadde ikke foreldreansvar for barnet. Disse vilkårene ble oppfylt etter saken ble oversent UNE. Etter en konkret vurdering mente UNE det var sterke menneskelige hensyn som tilsa at klageren fikk mulighet til å oppfylle kravet om å ha hatt oppholdstillatelse det siste året, og innvilget midlertidig oppholdstillatelse, jf lovens § 49.
Klage over avslag på søknad om beskyttelse fra afghansk borger ble ikke tatt til følge. Klagerens oppgitte alder var ikke mest sannsynlig, og det ble lagt til grunn at han var over 18 år på søknadstidspunktet. Det anførte asylgrunnlaget knyttet seg ikke til noen av konvensjonsgrunnene.
EØS- borger ble utvist med fem års innreiseforbud, med bakgrunn i en rekke straffbare forhold. Utvisning ikke ansett uforholdsmessig av hensyn til klagerens mindreårige barn. Barnet bodde i fosterhjem, og samvær var begrenset til 1,5 time 6 ganger i året.
Ukrainsk borger hadde hatt oppholdstillatelse i Polen ved ankomst til Norge. Søknaden ble ikke tatt til realitetsbehandling, og klageren ble mottatt tilbake av polske myndigheter i tråd med Dublin-regelverket.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge for familiegjenforening med sin mor, fordi det ikke var fremlagt et gyldig samtykke fra klagerens far. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak. Krevende situasjon som flyktning var ikke tilstrekkelig til å få opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn.
