I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren mistet sin permanente oppholdstillatelse, fordi hun hadde oppholdt seg for lenge i utlandet. Hun hadde oppholdt seg i utlandet mer enn to år i løpet av en fireårsperiode, og det var dermed grunnlag for bortfall av hennes permanente oppholdstillatelse. UNE tok ikke hensyn til at utenlandsoppholdet skjedde under korona-pandemien. Hun hadde fortsatt rett til å oppholde seg i Norge fordi hun fikk midlertidig oppholdstillatelse.
Klageren søkte om beskytelse i 2022. Han anførte å ha blitt forsøkt tvangsrekruttert av Taliban da han var mindre. Han fryktet å bli drept eller tvangsrekruttert av Taliban dersom han returnerte til Afghanistan. UDI la ikke forklaringen til grunn fordi de mente at Taliban i liten grad drev tvangsrekruttering i den aktuelle perioden. Det var heller ikke informasjon som tilsa at Taliban drev tvangsrekruttering av fotsoldater etter maktovertakelsen i august 2021.
Klagaren hadde ikkje vore utsatt for mishandling i utlendingsloven si forstand, og fekk ikkje opphaldsløyve. UNE meinte den psykiske og økonomiske valda ikkje var tilstrekkeleg til å få opphald etter denne regelen. Den fysiske valda var heller ikkje tilstrekkelig, og blei sett på som ein enkeltståande hending. Ho ville heller ikkje få urimelege vanskar som følgje av samlivsbrotet ved retur til Filippinene.
Vedtak om utvisning ble omgjort, og det ble ilagt tilleggstid på tre år for å kunne søke permanent oppholdstillatelse. Utvisning ble ansett uforholdsmessig. Bakgrunnen var barnas tilknytning til riket og manglende mulighet for familien til å ta opphold i andre land enn Norge, jf. utlendingsforskriften § 14-1a. Det ble samtidig gitt oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, jf utlendingsloven § 38, begrenset på grunn av identitetstvil.
Basert på klagerens forklaring mente UNE at en retur til Afghanistan ikke innebar risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn og klageren hadde ikke en særlig tilknytning til Norge. Hans kognitive utfordringer ga ikke i seg selv grunnlag for opphold. Han skulle returnere til sin familie, og UNE mente at klageren ville klare seg ved retur. UNE vurderte at han var voksen. Utover klagerens alder, tok ikke UNE stilling til identiteten.
Anmodning om omgjøring av UNEs tidligere vedtak ble ikke tatt til følge. Klageren anførte at han over flere år hadde hatt aktivitet i Norge for et iransk eksilparti, og la frem flere bilder fra ulike demonstrasjoner mm. i Norge.
Klageren oppga å være frafallen fra islam, og at han var homofil. UNE la under tvil til grunn at det var tilstrekkelig sannsynlig at han var homofil, og at han var tilbakeholden med å være åpen om sin legning på grunn av risiko for sanksjoner. Han fikk dermed oppholdstillatelse som flyktning etter utlendingsloven § 28,
UNE mente klageren var selvstendig næringsdrivende per 31.12.2020, og ga klageren permanent oppholdstillatelse etter reglene for britiske borgere. Han hadde fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge, og fylte dermed vilkårene for permanent oppholdstillatelse, selv om han i utgangspunktet hadde søkt om midlertidig oppholdstillatelse.
Klageren fikk ikke arbeidstillatelse fordi det ikke var sannsynliggjort at heltidsstillingen var reell. UNE mente arbeidsoppgavene ikke krevde faglært kompetanse og at de ikke var tilstrekkelige til å fylle en heltidsstilling.
