Søk i praksisbasen

Klageren kom til Norge som enslig mindreårig og fikk beskyttelse basert på en uriktig forklaring. Spørsmålet om tilbakekall og beskyttelsesbehov i dag ble behandlet i nemnd. Nemnda drøftet betydningen av at han var mindreårig da han ga de uriktige opplysningene, og flertallet konkluderte med tilbakekall. Nemndleder vurderte derette spørsmålet om utvisning og opphold på humanitært grunnlag. Han kom under sterk tvil til at utvisning var uforholdsmessig, og innvilget en ny oppholdstillatelse.

Klageren ankom Norge i 2015, som enslig mindreårig afghaner. Klageren fikk innvilget beskyttelse og senere permanent opphold. Identitetsundersøkelser fra politiet i forbindelse med søknad om statsborgerskap avdekket valutatransaksjoner til Pakistan og familieforhold dit. Tillatelsen ble så tilbakekalt på grunn av feil faktisk grunnlag, og søknad om statsborgerskap ble avslått.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi UNE mente det ikke var risiko for forfølgelse i Afghanistan. Han fikk heller ikke opphold etter sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE mente han ikke var mindreårig, og at hans forklaring om blodhevn og forsøk på rekruttering til Taliban ikke stemte med tilgjengelig landinformasjon,

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingsrettslig forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.

Klageren hadde fått endelig avslag på søknaden om permanent oppholdstillatelse på grunn av opphold utenfor Norge. UNE opprettholdt avslaget fordi han hadde vært for mye utenfor Norge og oppfylte ikke vilkårene. UNE redegjorde for en praksisendring i vurderingen av unntak etter utlendingsforskriften § 11-4 (lang oppholdstid). Klageren hadde fått saken behandlet i tråd med praksis på vedtakstidspunktet. Det var ikke gjort rettsanvendelsesfeil at saken ikke var vurdert etter forskriftens § 11-4.

Saken gjaldt tilbakekall og utvisning fordi klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Ansiktssammenligning avdekket at han hadde søkt om familieinnvandring under en annen identitet. De uriktige opplysningene om identitet ble ansett som vesentlig for saken, og adgangen til å tilbakekalle ble benyttet. Forholdet utgjorde også en alvorlig overtredelse av utlendingsloven, og verken hensynet til klageren selv eller hans familie tilsa at utvisning var uforholdsmessig.

Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått fordi asylforklaringen ikke ble ansett troverdig. Klageren hadde oppgitt å være mindreårig, men basert på alderstest og andre forhold kom UNE til at han ikke har sannsynliggjort den alderen han har oppgitt. Det var ikke risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet. Heller ikke var det sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne tilsi en tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Klagaren fekk ikkje opphaldsløyve for familieinnvandring fordi det var tvil rundt om han var under 18 år. På grunn av motstridande opplysningar om alderen hans, meinte UNE at han ikkje hadde lagt fram tilfredstillande dokumentasjon på at han var under 18 år. Det var ikkje grunn til å gjere unntak.

Klageren søkte beskyttelse som enslig mindreårig, og fryktet represalier fra Taliban på grunn av brorens tilknytning til de tidligere myndighetene. Han var også hazara og sjiamuslim. UNE fant at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var over 18 år, og mente han ikke stod i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han var heller ikke særlig sårbar med behov for opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingslovens forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.