En stor andel av asylsakene som vi behandler, er fra søkere fra Afghanistan. Frykt for Taliban er den vanligste grunnen til å søke asyl. Mange av sakene er fra enslige mindreårige.

Tall fra de to siste årene viser at vi omgjør få saker. En del saker avslår vi på grunn av troverdighet, det vil si at vi ikke tror på søkerens forklaring om hva han eller hun har opplevd i Afghanistan. Når vi vurderer om en forklaring er troverdig, ser vi på helheten i saken. Blant annet ser vi på om forklaringen er sammenhengende, konsekvent og logisk, og fremstår som selvopplevd. Dessuten vurderer vi forklaringen opp mot andre opplysninger i saken, som for eksempel landinformasjon.

Hva vurderer vi?

De fleste som søker beskyttelse, sier at de er redd for Taliban eller andre opprørsgrupper fordi de selv har arbeidet for utenlandske styrker, eller for afghanske myndigheter. Noen forteller at de er i nær familie med personer som har slikt arbeid. Andre forklarer at Taliban har forsøkt å rekruttere dem med tvang. Blant dem som søker beskyttelse, er det mange etniske hazaraer. De forklarer ofte at de er ekstra utsatt for angrep fra Taliban fordi de er hazara.

En del søkere forklarer at de kan bli drept fordi de har en konflikt med andre privatpersoner, for eksempel familiemedlemmer eller mektige menn i lokalsamfunnet. Årsakene kan være uenighet om ekteskap eller eiendom.

Alle som søker asyl i Norge har plikt til å medvirke til å avklare sin egen identitet. Søkere som har pass må levere inn dette. Også andre dokumenter kan fungere som bevis for identitet. De som ikke har id-dokumenter har plikt til å gjøre sitt beste for å skaffe det. Hovedregelen er at identiteten til en asylsøker må være sannsynliggjort for at oppholdstillatelse kan gis. Vi gjør en samlet vurdering av alle opplysninger og dokumenter som legges frem.

Det er først og fremst søkernes egne opplysninger om identitet UNE legger vekt på. Hvis de har forklart seg troverdig om hvem de er, vil vi si at identiteten er sannsynliggjort.

Tazkera er det nasjonale id-dokumentet. Rundt 60 prosent av befolkningen har tazkera. På grunn av mye korrupsjon og dokumentforfalskning legger vi ikke vekt på opplysningene i dokumentet. Det samme gjelder de fleste andre afghanske dokumenter.

Den afghanske ambassaden i Oslo utsteder pass. Mange afghanere får pass mens de oppholder seg i Norge. Vi mener det er sannsynlig at de som har pass, er borgere av Afghanistan, men det er usikkert om opplysningene i passet er riktige.

Selv om dokumenter fra Afghanistan er lite pålitelige, ønsker vi at søkerne legger fram de ID-dokumentene de har. Et pass utstedt ved ambassaden i Oslo kan bidra til å sannsynliggjøre hvem de er.

I tillegg til det søkerne forklarer, vurderer vi alltid om det er så farlig på stedet de kommer fra, at de trenger beskyttelse. Dette kaller vi vurderingen av sikkerhetssituasjonen. Både internasjonal rettspraksis og avgjørelser fra flere stornemnder i UNE, viser at terskelen for å gi en tillatelse på grunn av sikkerhetssituasjonen i et land, er høy. For å gi en tillatelse må det generelle voldsnivået være slik at enhver person utsettes for en reell fare bare ved å være til stede i området. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har flere ganger uttrykt at dette bare vil være aktuelt i ekstreme tilfeller av voldelige og urolige situasjoner.

I sakene som vi behandler, kommer de fleste asylsøkerne fra områder der sikkerhetssituasjonen er stabil nok til at de ikke har krav på beskyttelse.  I disse områdene kan det være hyppige væpnede angrep og sammenstøt mellom partene i konflikten, uten at dette når opp til terskelen for å gi en tillatelse. For å gi en tillatelse må det generelle voldsnivået være slik at enhver person utsettes for en reell fare bare ved å være tilstede i området. I de fleste områder av Afghanistan er det ikke rapportert om systematiske overgrep mot sivile eller militær aktivitet på et slikt nivå at det truer liv og helse til enhver som oppholder seg i området.

I noen saker der søkeren er fra områder hvor sikkerhetssituasjonen er uavklart, henviser vi søkeren til internflukt til større byer, som Kabul, Mazar-i Sharif og Herat, der sikkerhetssituasjonen er stabil nok til at søkeren kan reise dit.

Av sakene vi har behandlet de to siste årene, er det kun en liten andel der vi har endret UDIs vedtak og gitt en tillatelse. I de få tilfellene vi har gitt en tillatelse på humanitært grunnlag, har det som regel vært på grunn av alvorlige helseproblemer eller barns tilknytning til Norge.

Vi bruker mange ulike kilder. Mye av informasjonen vi bruker er samlet inn av Landinfo, som lager rapporter om temaer som er viktige for UDI og UNE. I tillegg er anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR, ekstern lenke) viktige. Vi leser rapporter fra blant annet European Asylum Support Office ( EASO, ekstern lenke) og United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA, ekstern lenke) og analyser fra Afghanistan Analysts Network (ekstern lenke). Vi følger også med på hva media og andre organisasjoner rapporterer.

En stor andel av afghanske asylsøkere opplyser at de er mindreårige. De fleste er unge gutter. Hvis det er tvil om de er mindreårige eller ikke, ber UDI om at det blir gjort en aldersundersøkelse. Ofte mener UDI at søkerne ikke er mindreårige. I mange av de sakene vi får til behandling, blir da vurdering av alder et viktig tema. Hvor gammel søkeren er, har ofte betydning for hva resultatet i saken blir.

UNEs statistikk

Tallene inkluderer klagesaker og anmodninger om omgjøring av UNEs vedtak.

Saker behandlet i 2016
2413
Saker behandlet i 2015
690
Andel nemndmøter 2016
3 %
Andel nemndmøter 2015
22 %
Andel endrede vedtak 2016
3 %
Andel endrede vedtak 2015
27 %