Søk i praksisbasen

Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått fordi asylforklaringen ikke ble ansett troverdig. Klageren hadde oppgitt å være mindreårig, men basert på alderstest og andre forhold kom UNE til at han ikke har sannsynliggjort den alderen han har oppgitt. Det var ikke risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet. Heller ikke var det sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne tilsi en tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Klageren søkte beskyttelse som enslig mindreårig, og fryktet represalier fra Taliban på grunn av brorens tilknytning til de tidligere myndighetene. Han var også hazara og sjiamuslim. UNE fant at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var over 18 år, og mente han ikke stod i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han var heller ikke særlig sårbar med behov for opphold på humanitært grunnlag.

Klageren søkte om beskyttelse som enslig mindreårig. Det kunne ikke gjøres en aldersundersøkelse i saken, men etter en helhetlig vurdering av opplysningene i saken kom UNE likevel til at klageren ikke var mindreårig da han kom til Norge. At slektningene hans hadde hatt tilknytning til de tidligere afghanske myndighetene tilsa ikke at klageren hadde behov for beskyttelse. Det var heller ikke grunn til å gi opphold på humanitært grunnlag.

Klageren får ikke beskyttelse i Norge fordi asylforklaringen ikke er troverdig. Han har oppgitt å være enslig mindreårig, men vurderes som voksen. Det er ikke risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved en retur til hjemlandet. Det er heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken, og klageren har ikke en særlig tilknytning til Norge.

Basert på klagerens forklaring, mener UNE at en tilbakevending til Afghanistan ikke innebærer en risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det foreligger heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE mente at klageren var over 18 år blant annet basert på aldersundersøkelsen, men tok ikke stilling til klagerens identitet.

Klageren fikk en begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd, jf. femte ledd. Nemndas flertall mente at klageren mest sannsynlig var mindreårig og la avgjørende vekt på barnets beste. I tillegg til alder og særlig sårbarhet, viste flertallet til de humanitære forholdene og en uklar retursituasjon. Klageren hadde ikke lagt frem tilfredsstillende dokumentasjon eller gitt tilfredsstillende opplysninger om sin identitet.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag fordi han hadde vært involvert i en blodhevnskonflikt, og fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. UNE avslo