I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren hadde for lite samvær med sitt barn til å danne grunnlag for en tillatelse, og det var ikke utsikter til at samværet ville øke. Det forelå heller ikke særlige grunner som kunne tilsi unntak, og det var heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.
Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått. UNE mente at han ikke risikerte forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til Afghanistan på grunn av politisk aktivitet i hjemlandet eller fordi han var hazara og sjiamuslim. At han hadde oppholdt seg lenge i utlandet endret ikke denne vurderingen. UNE vurderte at det var best for barnet hans at klageren fikk oppholdstillatelse, men dette kunne ikke få avgjørende vekt. Barnet var ikke mer sårbart enn andre barn i samme situasjon.
Saken gjaldt fornyelse av oppholdstillatelse for å fullføre masterstudium. Klageren ble vurdert til å ikke ha tilstrekkelig studieprogresjon, og fornyelse ble derfor ikke innvilget. Ettersom han i mellomtiden hadde fullført studiene, hadde behovet for en fornyelse uansett bortfalt.
Klageren fikk sine midlertidige tillatelser tilbakekalt fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Da hun søkte beskyttelse oppga hun ikke at hun tidligere samme år hadde søkt og fått innvilget visum under en annen identitet og nasjonalitet. Under tiden i Norge, fikk klageren et barn, og UNE la til grunn at barnets beste talte mot utvisning. Etter en helhetsvurdering kom UNE likevel til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.
Klageren fikk avslag på søknaden om beskyttelse, men fikk en begrenset oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE omgjorde delvis sitt tidligere avslag etter en vurdering av barnets beste. Avgjørende var hennes sterke tilknytning til Norge gjennom langvarig opphold, og tilknytning til lokalsamfunnet i form av skole og fritidsaktiviteter. Oppholdstillatelsen ble begrenset fordi hennes mors identitet ikke var sannsynliggjort.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingsrettslig forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn som eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi hun var straffet for mishandling i nære relasjoner. UNE anså det som særlig alvorlig at hun hadde mishandlet egne barn over lengre tid. At hun hadde bodd i Norge i over 20 år og var kommet hit som barn, gjorde ikke at utvisning var uforholdsmessig.
Klagerens norske statsborgerskap ble tilbakekalt fordi han hadde gitt uriktige opplysninger. Han fikk oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap på grunnlag av familieinnvandring med ektefelle. Det ble avdekket at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Oppholdstillatelsen, og dermed også statsborgerskapet var derfor gitt på uriktig grunnlag. Nemndas flertall mente at klageren skulle få ny oppholdstillatelse i Norge. Han ble ilagt tilleggstid i stedet for utvisning.
Klagerens søknad om beskyttelse ble ikke realitetsbehandlet i Norge. UNE mente at Sverige var ansvarlig for å vurdere søknaden hans, siden han først hadde søkt om og fått behandlet sin søknad om beskyttelse der. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig. UNE viste til Dublin III-forordningen.
