Vi vurderer om et annet europeisk land skal behandle asylsøknader fra personer som har blitt registrert eller fått visum i et annet land enn Norge.

Vi endrer sjelden UDIs vedtak. I de fleste sakene mener vi at et annet europeisk land er ansvarlig for asylsøknaden, og søkeren blir returnert dit. 

Hva vurderer vi?

En Dublin-sak er når Norge ber et annet europeisk land om å behandle en asylsøknad. Grunnen til at det blir kalt for en «Dublin-sak», er at disse sakene blir avgjort etter et felles, europeisk regelverk som kalles Dublin-forordningen. Dette regelverket ble laget i Dublin i 1990 og trådte i kraft i 1997.

Når en person søker beskyttelse i Norge, tar politiet alltid fingeravtrykk av personen. Politiet sjekker fingeravtrykket opp mot et felles, europeisk register som kalles Eurodac. Der kan politiet se om personen har søkt asyl i et annet europeisk land eller reist inn i Schengen-området ulovlig. Politiet undersøker også om personen har fått visum til et annet europeisk land. Hvis det blir treff i et av disse registrene, vil Norge som regel be det andre europeiske landet om å ta imot personen og behandle asylsøknaden der. 

Når vi behandler en Dublin-sak, vurderer vi ikke om personen faktisk har krav på beskyttelse. Vi vurderer bare om et annet europeisk land skal behandle søknaden. Det vil si at vi ikke realitetsbehandler søknaden.

Selv om vi ikke vurderer beskyttelse, ser vi på om det er andre forhold som gjør at personen allikevel ikke skal sendes til det andre europeiske landet. Eksempler på dette kan være forholdene i det andre europeiske landet, søkerens tilknytning til Norge og søkerens helsesituasjon.

Det er mange søkere som sier at forholdene for asylsøkere er dårlig i det europeiske landet de skal sendes tilbake til. Vi holder oss oppdatert på hvordan mottaksforholdene og asylsystemet fungerer i andre europeiske land som er med i Dublin-samarbeidet. Reglene er slik at det skal svært mye til for at det er uforsvarlig å bli sendt tilbake til et av de andre landene. Hellas er et eksempel på et land Norge ikke har returnert asylsøkere til siden 2011. Det er fordi norske myndigheter har vært usikre på om mottaksforholdene og asylsystemet fungerer godt nok der. Grunnen til at vi stanset alle returer til Hellas var en dom fra den europeiske menneskeretthetsdomstolen (M.S.S. mot Belgia og Hellas).

Mange søkere forteller at de har helseproblemer og at Norge derfor må behandle saken deres. Det er svært sjelden vi gjør unntak i disse sakene. Grunnen til det er at vi mener helsetilbudet i andre europeiske land både er forsvarlig og tilgjengelig for søkeren.

Noen ganger får vi ikke svar når vi ber et annet land ta imot en søker. Selv om landet ikke svarer, er reglene slik at landet allikevel er ansvarlig for søkeren. Det betyr at UNE også i disse tilfellene ber søkeren om å kontakte myndighetene i det andre europeiske landet om sin asylsøknad.

En del søkere har familiemedlemmer som har lovlig opphold i Norge og de ønsker derfor at det er Norge som skal behandle asylsøknaden. Nære familiemedlemmer kan få det, men det er svært begrenset hvem som regnes som nære familiemedlemmer etter Dublin-regelverket. Derfor er det mange som ikke får behandlet asylsøknaden sin her.

Noen ganger ønsker søkeren å gjenforenes med familiemedlemmer som bor i Norge. I slike tilfeller pleier vi å vise til reglene om familieinnvandring som er reglene de da må søke etter. Da er hovedregelen at søkeren må reise til hjemlandet sitt for å søke om en slik tillatelse derfra. 

Etter en dom fra den europeiske menneskeretthetsdomstolen i 2014 (Tarakhel-dommen), sluttet UNE å returnere barnefamilier til Italia. Vi hadde en praksisavklaring for disse sakene våren 2016 der vi så på ny informasjon om situasjonen for barnefamilier i Italia. Etter dette endret vi praksisen vår og nå blir som regel alle barnefamilier sendt til Italia.

UNE behandler en del saker fra personer som allerede har opphold eller asyl i et annet land. Dette er saker som ikke er omfattet av Dublin-regelverket, men behandles som regel på samme måte som en Dublin-sak. Det vil si at UNE som regel henviser søkerne til å returnere til det landet de har opphold eller asyl i. 

UNEs statistikk

Tallene inkluderer klagesaker og anmodninger om omgjøring av UNEs vedtak.

Saker behandlet i 2016
1827
Saker behandlet i 2015
1792
Andel nemndmøter 2016
5 %
Andel nemndmøter 2015
0 %
Andel endrede vedtak 2016
20 %
Andel endrede vedtak 2015
4 %

Nemndmøter i UNE kan være både med og uten personlig fremmøte.

Endrede vedtak betyr at UNE har tatt klagesaken eller omgjøringsanmodningen til følge eller delvis til følge.