Søk i praksisbasen

Klageren fikk visum til Norge fordi hun var familiemedlem av en EU-/EØS-borger.

Klageren fikk ikke besøksvisum for å besøke en stedatter i Norge fordi det var innvandringspolitiske hensyn som talte mot å gi visum. Behovet for besøk veide ikke opp for klagerens svake forutsetninger for å returnere til hjemlandet når visumtiden utløp.

Klageren fikk ikke visum til Norge fordi UNE mente det var tvil om hun ville returnere til hjemlandet ved visumperiodens slutt.

Klageren fikk ikke visum til Norge fordi UNE mente det var lite sannsynlig at han ville reise ut av Norge når visumet utløp.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.

Klagerens italienske Schengen-visum ble annullert/tilbakekalt. Det var åpenbart at vilkårene for å få visum ikke var oppfylt da han fikk visumet. Han hadde reist direkte til Norge og ikke til Italia der han skulle på offisielt besøk som det sto i søknaden.

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi han var ansett å utgjøre en trussel mot folkehelsen.

Klageren søkte om visum for å besøke sin ektefelle. UNE avslo fordi det å gi visum ville utgjøre en trussel mot folkehelsen på grunn av situasjonen med den pågående korona pandemien (COVID-19).