Søk i praksisbasen

Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning i Norge. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert til kristendommen og risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.

UNE la til grunn at klageren var kristen konvertitt og ville praktisere sin tro også ved retur til hjemlandet. Ut fra sakens opplysninger mente UNE imidlertid at hun ville utøve sin tro på en slik måte at hun ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun hadde dermed ikke krav på beskyttelse i Norge.

Klageren fikk beskyttelse fordi nemnda mente hun hadde forlatt hjemlandet ulovlig i nasjonalpliktig alder, og dermed risikerte forfølgelse fra myndighetene ved retur dit.

Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi UNE mente situasjonen på hjemstedet hans var endret, og at det var en reell risiko for at han ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert, men at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til Iran.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi UNE mente det var usikkert om klageren fortsatt hadde et trygt mannlig nettverk i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

Klageren sendte inn ny dokumentasjon på sin politiske aktivitet og konvertering til kristendommen, men UNE omgjorde ikke sitt tidligere asylavslag.

Klageren søkte om beskyttelse i Norge fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han fikk avslag på søknaden fordi UNE mente forklaringen hans ikke var troverdig. Det var heller ikke var farlig for ham å reise tilbake til hjemlandet.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag fordi han hadde vært involvert i en blodhevnskonflikt, og fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. UNE avslo

Klageren får ikke beskyttelse fordi en tilbakevending til hjemlandet ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det foreligger heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.