Sist oppdatert: 27.01.202227.01.2022

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren søkte om beskyttelse i Norge fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han fikk avslag på søknaden fordi UNE mente forklaringen hans ikke var troverdig. Det var heller ikke var farlig for ham å reise tilbake til hjemlandet.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om beskyttelse i Norge. Han fortalte om frykt for reaksjoner fra iranske myndigheter fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han hadde vært med i en huskirke, men forlot Iran da gruppen hans ble oppdaget og to medlemmer drept. Etter at han dro fra Iran ble broren hans oppsøkt av iranske myndigheter. Klageren bodde i Hellas i en periode, der han hjalp til i en kirke og delte det kristne budskapet med andre asylsøkere. Han ble døpt i denne kirken. Noen dager senere ble han truet med kniv av flere personer, fordi noen hadde sendt opptak av dåpen til iranske myndigheter. Han deltok også i en demonstrasjon i Hellas, og hadde blitt intervjuet av flere persisktalende medier. I Norge fortsatte han å gå i kirken innimellom, men var ikke blitt medlem av noen menighet her. Klageren leverte inn flere videoopptak og skjermbilder som skulle dokumentere hans kristne virksomhet.
 
UDI vurderte asylforklaringen, og påpekte blant annet at klageren hadde forklart seg annerledes til UDI enn til Politiets utlendingsenhet (PU). UDI mente også at klageren hadde forklart seg motstridende og uklart på flere punkter. Hans forklaring om konverteringen var lite detaljert og viste lite refleksjon. UDI trodde ikke på forklaringen om at klageren hadde vært del av et kristent fellesskap i Iran og derfor måtte flykte. UDI trodde heller ikke på at han hadde konvertert, og heller ikke at iranske myndigheter hadde forsøkt å skade ham i Hellas. UDI mente at hans eksponering i media var begrenset, og at klageren fremstod som en av flere iranske flyktninger i Hellas som protesterte mot vanskelige livsvilkår. UDI mente dette ikke satte ham i fare for forfølgelse i Iran, og avslo søknaden om beskyttelse.
 
I klagen fastholdt klageren at han er kristen konvertitt. Advokaten hans mente at UDI hadde feiltolket språklige nyanser, og at det UDI mente var motstrid skyldtes deres egne misforståelser. Klageren hadde fortsatt å praktisere sin tro etter at han kom til Norge. Han hadde blitt intervjuet i svenske medier om sin tro, samtidig med et statsbesøk fra Iran til Sverige. Hans konvertering var kjent for iranske myndigheter. Klageren sendte blant annet inn en dåpsattest fra Hellas. UDI fikk også brev fra en norsk bekjent i et lokalt kristent fellesskap, som blant annet bekreftet at klageren deltok på deres møter. UDI ba om ytterligere informasjon om det svenske intervjuet, men fikk ikke inn opplysninger som endret deres vurdering.
 

UNEs vurdering og konklusjon

 
UNE påpekte at mange klagere fra Iran sier at de frykter forfølgelse på grunn av sin religiøse tilhørighet. En del av vurderingen i disse sakene er om klagerens religiøse overbevisning er reell eller om den er strategisk begrunnet. På grunn av de inngripende konsekvensene et valg om å gå bort fra islam kan medføre, forventes det at klageren har tenkt over dette.
 
UNE var enig med UDI om at klageren ikke hadde sannsynliggjort at han var en del av et kristent fellesskap i Iran, eller at iranske myndigheter av den grunn hadde oppsøkt hans bror. UNE var ikke enig i UDIs vurdering av motstrid, men mente det var flere andre momenter i klagerens fortelling som svekket troverdigheten ved forklaringen. UNE påpekte blant annet at mangelen på detaljer rundt konverteringen ga inntrykk av at hendelsene ikke var selvopplevd. Klageren hadde dessuten fortalt lite om sin motivasjon for og tanker om å skifte religion. Han hadde i liten grad reflektert rundt risikoen han utsatte seg for ved å delta i en huskirke, og hadde ikke tenkt over hvordan konverteringen ville påvirke hans nærmeste.
 
UNE mente som UDI at det ikke var troverdig at iranske myndigheter hadde forsøkt å skade ham i Hellas på grunn av hans dåp. UNE mente at klageren var blitt eksponert med navn og bilde i persisktalende medier, som en av flere iranske flyktninger i Hellas som protesterte mot livsvilkårene i landet. UNE trodde på at klageren lot seg døpe i Hellas, men mente at dette ikke sannsynliggjorde en reell kristen overbevisning. UNE mente at dåpen og kontakten med kirken var utført for å danne grunnlag for opphold i Norge. Når det gjaldt hans kristne aktivitet i Norge, bemerket UNE blant annet at en klager som har opplyst å ha et beskyttelsesbehov på grunn av konvertering til kristendommen, naturlig nok vil fremstå som kristen overfor menigheten eller andre personer. Støtteskrivet fra klagerens bekjente kunne ikke underbygge at han faktisk hadde en kristen overbevisning.
 
UNE påpekte at konvertering til kristendommen innebærer i seg selv ikke en reell fare for forfølgelse fra iranske myndigheter. Det avgjørende er den kristne aktivitet som utøves, og arten og omfanget av denne. I denne saken mente UNE at klageren ikke hadde en reell kristen overbevisning, og at det ikke var noe som tilsa at han ville utøve kristne aktiviteter ved en retur til Iran.
 
UNE vurderte også opplysningene om medieeksponering og betydningen av hans opplyste synlige kristne aktivitet i Hellas og Norge. UNE mente blant annet at iranske myndigheter har større fokus på hva som skjer inne i Iran enn utenfor landet. Myndighetene er opptatt av personer som evner å mobilisere og utgjøre en trussel mot den islamske staten. Klageren hadde ikke sannsynliggjort at han hadde hatt en lederrolle i det kristne miljøet i verken Hellas eller Norge, eller at han hadde tilegnet seg kunnskap slik at han kunne forkynne, eller lære opp andre i kristendommen. Det var heller ikke noenlunde sannsynlig at han hadde gjort det i hjemlandet. UNE hadde derfor ikke grunnlag for å konkludere med at klageren ville gjøre det i fremtiden.
 
UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren var i myndighetenes søkelys da han forlot Iran. Det var dermed mindre sannsynlig at myndighetene skulle være interessert i ham på grunn av hans aktivitet i utlandet. Klageren hadde heller ikke utmerket seg på en slik måte at han ved retur til Iran ville risikere forfølgelse fra iranske myndigheter. Han hadde ikke hatt en særlig fremtredende rolle under demonstrasjonene i Hellas, eller i det kristne opposisjonsmiljøet verken i Hellas eller Norge. Hans profilering i media skilte seg ikke vesentlig ut fra mengden av andre eksiliranere som driver kristen eller øvrig aktivitet i media. UNE mente derfor at han ikke ville være i iranske myndigheters søkelys ved retur til hjemlandet.
 
UNE konkluderte derfor med at klageren ikke hadde behov for beskyttelse i Norge. Det var heller ikke grunnlag for å innvilge ham opphold på humanitært grunnlag.

Var dette sammendraget nyttig?