Søk i praksisbasen

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud. Klageren var straffet for grov narkotikakriminalitet og var også straffet tidligere. UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises, og at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Vedtaket ble ikke ansett uforholdsmessig. Klageren har norske barn som han har felles foreldreansvar for og samvær med.

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud både fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt beskyttelsesbehov, og fordi han var ilagt fengselsstraff for flere brudd på straffeloven.

Klageren ble varig utvist fordi han var ilagt fengselsstraff for grov mishandling i nære relasjoner, og UNE mente at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.

UNE satte ned innreiseforbudet fra varig til fem år fordi varig utvisning ikke var rimelig i forhold til det klageren var dømt for (uforholdsmessig).

Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.

Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren ble utvist for å ha fremlagt forfalskede dokumenter i forbindelse med søknad om visum. UNE mente at de ikke kunne ha en berettiget forventning om å leve sammen i Norge fordi familielivet ble etablert i klagerens hjemland. Innreiseforbudet ble satt ned til to år av hensyn til klagerens barn.