Sist oppdatert: 22.04.202022.04.2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke søke om familieinnvandring fra Norge, fordi hun ikke hadde lovlig opphold i her da hun søkte (formelt avslag). Det var ikke sterke rimelighetsgrunner for at søknaden likevel burde behandles her.

Bakgrunn

Kvinne søkte familieinnvandring med sitt mindreårige barn som er norsk statsborger. Barnet er født i Norge.

Hun har fått endelig avslag på søknad om beskyttelse og vedtak om utvisning, men ikke reist fra landet som hun har plikt til å gjøre. 

 

Vurdering og konklusjon

 
Klageren hadde ikke lovlig opphold i Norge da hun søkte og derfor hadde hun ikke rett til å søke om oppholdstillatelse fra Norge. Søknaden kan likevel behandles hvis det er sterke rimelighetsgrunner. Unntaket er ment for spesielle tilfeller der det vil være helt urimelig ikke å vurdere søknaden og saken må skille seg vesentlig fra de fleste andre saker. UNE mente at det å ha et norsk barn i Norge i seg selv ikke er sterke rimelighetsgrunner slik dette begrepet skal forstås.  
 
Klagerens barn bor delvis hos klageren og delvis hos sin far i Norge. UNE mente at det vil være til barnets beste å være samme med begge foreldrene sine, men at det ikke er et generelt unntak i saker hvor klageren har barn i Norge. Familiens situasjon skilte seg ikke så mye fra situasjonen til andre, sammenlignbare familier. Det var ikke opplysninger om at barnets far ikke kunne gi barnet god nok omsorg. Det var opplyst at far ikke hadde regelmessige arbeidstider og at det derfor ville være vanskelig for han å ha omsorgen for barnet alene. UNE mente at dette ikke var sterke rimelighetsgrunner. Det var ikke sannsynlig at han ikke kunne få endret sine arbeidsoppgaver/arbeidstid eller at han kunne skaffe seg en annen jobb med regelmessig arbeidstid. UNE la også vekt på at det finnes hjelpe- og støtteordninger for aleneforeldre i Norge som gjør det mulig å være i arbeid. UNE mente også at det ikke var opplysninger om at barnet har et særlig behov for å ha begge foreldrene til stede, mer enn det som gjelder for barn generelt. Familien kunne også selv kan velge hva de mener er til barnets beste, om det er å følge med klageren til hjemlandet eller bli værende med far i Norge.
 
Selv om klageren kan bli atskilt fra familien i en periode ved retur til hjemlandet, vil det alltid være slik i denne typen saker. Atskillelsen vil likevel ikke bli varig hvis klageren søker familieinnvandring på nytt fra hjemlandet og vilkårene for en tillatelse da er oppfylt.
 
UNE skrev også at vedtaket betyr at klageren må søke fra hjemlandet. Hun får et formelt avslag fordi hun ikke kan søke fra Norge. UNE har ikke vurdert vilkårene for å få tillatelsen. Klageren kan søke om familieinnvandring på nytt når innreiseforbudet er utløpt.
 

UNE vurderte også forholdet til Norges internasjonale forpliktelser, men det at klageren må reise til hjemlandet og søke om familieinnvandring derfra er ikke en krenkelse av retten til familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.

Det var heller ikke farlig for klageren å reise til hjemlandet og hun hadde fått avslag på søknaden om beskyttelse.

Var dette sammendraget nyttig?