Sist oppdatert: 13.04.202113.04.2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse. I etterkant av UNEs avslag, fødte hun en datter. Klageren ba UNE om å omgjøre vedtaket fordi hun var redd for at datteren ville bli utsatt for omskjæring dersom de returnerte til hjemlandet.  Hun forklarte også at datteren er født utenfor ekteskapet, og både hun og datteren kunne bli straffet for dette i hjemlandet. Hun hadde ingen kontakt med barnets far.
 
Klageren fremmet også en søknad om asyl på vegne av sin datter. UDI innvilget senere beskyttelse til datteren, etter utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a.
 

UNEs vurdering

UNE endret ikke sin vurdering når det gjaldt klagerens behov for beskyttelse. UNE mente imidlertid at det var sterke menneskelige hensyn i saken, og innvilget derfor en begrenset midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
 
UNE understreket at i saker som berører barn, skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn. At klageren har barn med oppholdstillatelse i Norge, gir som utgangspunkt ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Når familie er den eneste eller viktigste tilknytningen en utlending har til Norge, er det reglene om familieinnvandring som regulerer når oppholdstillatelse kan gis.
 
UNE påpekte imidlertid at søknader om familieinnvandring som hovedregel må fremsettes fra en norsk utenriksstasjon, og at søkeren ikke kan reise til Norge før en tillatelse er gitt. UNE mente at det var til barnets beste at klageren fikk bli i Norge og at en midlertidig atskillelse mellom klageren og barnet mens en søknad om familieinnvandring ble behandlet, var i strid med dette hensynet. UNE mente derfor at det var sterke menneskelige hensyn i saken som ga grunnlag for en begrenset og midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 femte ledd. UNE la også lagt vekt på opplysningene om at barnets far ikke ønsket å ha kontakt med barnet eller klageren. Klageren ble derfor ansett som barnets primære omsorgsperson.
 
Tillatelsen ble gitt for periode på seks måneder for å hindre familiesplittelse og gi klageren mulighet til å søke om familieinnvandring med sin datter fra Norge.
 

Var dette sammendraget nyttig?