Sist oppdatert: 06.03.202006.03.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken gjaldt utvisning av en person fra Ukraina som kom til Norge sammen med sin familie og fikk endelig avslag på sin asylsøknad. Han forlot ikke Norge innen utreisefristen og oppholdt seg ulovlig i Norge litt over én måned. UNE mente at det var grunnlag for å utvise ham og at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak. Det ulovlige oppholdet medførte et innreiseforbud på 2 år.

Barnefamilie fra Ukraina søkte beskyttelse i 2018. Sammendraget gjelder vedtaket til far.

Bakgrunn

Klageren fikk endelig avslag på søknad om beskyttelse i UNEs vedtak i 2019. Han ba om omgjøring av UNEs vedtak. I sin beslutning opprettholdt UNE avslagsvedtaket og satte en utreisefrist. Klageren forlot ikke Norge innen utreisefristen og oppholdt seg ulovlig i Norge litt over én måned til han - sammen med familien - ble uttransportert til Ukraina.    

UDIs vurdering

Klageren ble utvist fra Norge med 2 års innreiseforbud og innmeldt i Schengen-informasjonssystem (SIS) i UDIs vedtak. Grunnlaget for utvisningen var at klageren grovt hadde overtrådt utlendingsloven § 55 ved å oppholde seg ulovlig i Norge fra utreisefristens utløp til han ble uttransportert. De mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. De viste blant annet til at norske myndigheter baserer seg på at alle utlendinger som kommer til Norge etterkommer den lovpålagte plikten til å forlate Norge ved avslag på søknad om opphold, og at dette er et tillitsbasert system. Å unndra seg effektueringen av et vedtak etter utlendingsloven og å oppholde seg ulovlig i Norge bryter dette tillitsforholdet og er også straffbart. UDI vurderte anførslene om at klagerens ulovlige opphold var kortvarig og at han ikke forlot Norge innen fristen fordi han fryktet retur til hjemlandet. De mente at dette ikke kunne tillegges særlig vekt i vurderingen. De viste til at UNE i sitt vedtak hadde vurdert klagerens beskyttelsesbehov, men klageren rettet seg ikke etter vedtaket. Klagerens subjektive frykt legitimerte ikke det ulovlige oppholdet i Norge.

UNEs vurdering

UNE var enig i UDIs beregning av klagerens ulovlige opphold og mente at klageren grovt hadde overtrådt utlendingsloven § 55 ved å oppholde seg ulovlig i Norge i over én måned. UNE viste til at unndragelse av gjennomføringen av et vedtak som innebærer en utreisefrist er et eget grunnlag for å utvise klageren etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. De grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var dermed oppfylt.

UNE mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. UNE var enig i og tiltrådte UDIs vurdering av klagerens ulovlige handlinger. I vurderingen av hensynet til klageren selv og hans familie, viste UNE til at klagerens tilknytning til Norge var etablert under opphold som asylsøker og opphold uten tillatelse. Dette hadde derfor liten betydning for vurderingen. Han hadde fått avslag på søknad om oppholdstillatelse og hadde derfor plikt til å forlate Norge uavhengig av om han ble utvist. Når det gjaldt klagerens tilknytning til Norge gjennom familien, viste UNE til at verken ektefellen eller barnet hadde oppholdstillatelse i Norge. Verken klageren eller hans nærmeste familiemedlemmer kunne ha hatt en berettiget forventing om å utøve familieliv i Norge.  

UNE vurderte barnets beste og viste til vurderingen i vedtaket der barnets søknad om oppholdstillatelse ble endelig avslått av UNE. Det var ikke nye, vesentlige forhold i barnets sak etter dette vedtaket og barnet forlot landet sammen med sine foreldre. Utvisningen av klageren innebar ikke en familiesplittelse og det var heller ikke endringer i barnets omsorgssituasjon. UNE vurderte opplysningene om at barnet hadde gått på norsk skole i lang tid og fått en sterk tilknytning til Norge. De mente at det var til barnets beste å være med sine foreldre, at barnets primære tilknytning var til dem og at barnet ikke ville bli utsatt for belastninger utover normalsituasjonen ved utvisning. UNE kom til at utvisning av klageren ikke var et uforholdsmessig tiltak overfor barnet.

UNE merket seg advokatens anførsler om at ulovlig opphold på én måned skal medføre innreiseforbud på ett år, men viste til at det er fast forvaltningspraksis at ulovlig opphold på over én måned – som var tilfellet i denne saken - medfører to års innreiseforbud.

UNE opprettholdt også UDIs vedtak om å registrere opplysninger om klageren i SIS. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at norske myndigheter skulle la være å registrere opplysninger om klageren i registeret.

 

Var dette sammendraget nyttig?