Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. EØS-borgeren hadde ikke hatt oppholdsrett i fem sammenhengende år i Norge. Klageren oppfylte derfor heller ikke vilkåret om sammenhengende fem år med oppholdsrett i Norge.

Klageren fikk ikke oppholdsrett som familiemedlem til en EØS-borger, fordi ektefellen ikke hadde oppholdsrett etter EØS-regelverket. Klageren kunne derfor ikke avlede oppholdsrett fra sin ektefelle.

Klageren fikk ikke varig opphold fordi verken hun selv eller hennes tidligere samboer som var EØS-borger oppfylte vilkårene

Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

En mann ble utvist med fem års innreiseforbud på grunn av flere straffbare forhold. UNE mente at "offentlig orden" tilsa utvisning, og at klageren representerte en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren kom til Norge da han var tenåring og under 15 år gammel, men UNE mente likevel at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.

UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.