Sist oppdatert: 15.07.202215.07.2022

Sammendrag: EØS

Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.

Bakgrunn

Klageren hadde fått oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, fordi hans ektefelle (referansen) var europeisk. Senere søkte han om varig oppholdskort. Politiet innhentet da informasjon om klagerens arbeidsforhold og inntekter. Klageren og referansen fortalte politiet at de fikk sosialstønad, og at referansen hadde vært uten arbeid over lengre tid. UDI innhentet opplysninger om referansens inntekts- og arbeidsforhold. UDI avslo søknaden om varig oppholdskort, fordi referansen ikke hadde hatt fem år sammenhengende lovlig opphold i Norge. Dermed hadde heller ikke klageren det, og hadde ikke opparbeidet varig oppholdsrett. UDI påpekte at referansen på vedtakstidspunktet ikke utøvde sine EØS-rettigheter i Norge, og at ingen av dem dermed hadde oppholdsrett.

I klagen skrev klagerens advokat at referansen arbeidet noen timer i uken, men hadde alvorlige helseproblemer. Paret hadde to mindreårige barn, og klageren var en viktig person i familien. UDI endret ikke sin vurdering, og oversendte klagen til UNE.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE innhentet informasjon fra NAV og Skatteetaten i forbindelse med behandlingen av klagen.

UNE påpekte at klagerens rett til opphold er avledet av referansen, som er EØS-borger. Det er derfor hun som må dokumentere oppholdsrett i Norge i perioden klageren er her. UNE viste til at en EØS-borger har oppholdsrett dersom hun er arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, har tilstrekkelige midler eller er student, se utlendingsloven § 112. Etter å ha hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år, vil et familiemedlem som ikke selv er EØS-borger, få varig oppholdsrett. Denne vurderingen vil basere seg på om referansen har hatt sammenhengende oppholdsrett i fem år.

UNE mente at referansen ikke oppfylte vilkåret om fem år med sammenhengende oppholdsrett i Norge, fordi hun i perioder hadde vært uten arbeid. Hun hadde dermed ikke fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge, og heller ikke varig oppholdsrett. Dermed hadde klageren ikke avledet oppholdsrett i fem år sammenhengende, og vilkårene for å innvilge ham varig opphold var ikke oppfylt.

UNE vurderte om det var sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge i saken. Klageren og referansen hadde to barn som gikk på skole her. Et avslag på varig oppholdsrett betydde imidlertid ikke at familien måtte splittes. Så lenge referansen utøvde EØS-rettigheter i Norge, noe hun nå gjorde, kunne resten av familien bli i landet. Vedtaket var ikke i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Var dette sammendraget nyttig?