Sist oppdatert: 25.03.202225.03.2022

Sammendrag: EØS

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Bakgrunn

Klageren arbeidet i Norge i tre år. Han reiste hjem til Sverige, og under oppholdet der sonet han en fengselsstraff. Han kom tilbake til Norge, giftet seg og arbeidet her i nye tre år. Så ble han dømt for vold i en norsk tingrett, og måtte på nytt sone i fengsel. Politiet varslet ham om at en utvisningssak var opprettet. Mens saken ble behandlet av UDI, fikk klageren nok en dom. Under fengselsoppholdet hadde han gjort skade på fengselets eiendom, brukt vold mot en annen innsatt og flere i fengselets stab. Han ble dømt til ytterligere soning, samt å betale erstatning til fengselet og oppreisning til en fengselsbetjent.
 
UDI utviste klageren med et varig innreiseforbud.
 
Klageren klaget på vedtaket via sin advokat. Advokaten mente blant annet at klageren hadde opparbeidet varig oppholdsrett og dermed var omfattet av det utvidede vernet mot utvisning. En utvisning ville dessuten være uforholdsmessig både for klageren selv, hans ektefelle og hans barn, og ville føre til at familien ble splittet.
 

UNEs vurdering og konklusjon

Som svensk borger ble klageren vurdert for utvisning etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kap. 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/ EF art.27 nr.1.
 
UNE mente at klageren ikke hadde varig oppholdsrett, fordi fengselsoppholdet i Sverige avbrøt opparbeidelsen av oppholdsrett i Norge. Da han flyttet tilbake til Norge, begynte han på nytt opparbeidelse av oppholdsrett. Deretter sonet han to fengselsdommer i Norge, noe som etter forvaltningspraksis avbryter opparbeidelse av tilknytning til Norge. Klageren hadde derfor ikke hatt fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge i utlendingslovens forstand, og dermed heller ikke opparbeidet varig oppholdsrett.
 
Saken ble derfor vurdert etter utlendingsloven § 122 første ledd og utlendingsforskriften § 19-29 første og annet ledd. UNE påpekte at utvisning krever at "hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det". Dessuten må klageren utgjøre en "tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn". UNE mente at begge disse kriteriene var oppfylt, og viste blant annet til at klageren var dømt for grovt skadeverk og kroppskrenkelse. Både lovens strafferammer og den konkrete straffen markerer at norske myndigheter ser alvorlig på den typen handlinger.
 
UNE påpekte også at vold og trusler mot offentlige tjenestemenn er straffbare handlinger som i stor grad truer samfunnsordenen. Offentlige tjenestemenn er personer som har et spesielt behov for beskyttelse gjennom sitt arbeid. Trusler, og spesielt trusler mot liv og helse, representerer videre en alvorlig krenkelse av den som blir truet. Vold og trusler kan også føre til fysisk skade, redusert følelse av trygghet og økonomisk tap. UNE mente derfor at hensynet til offentlig orden tilsa at klageren skulle utvises.
 
UNE mente videre at klageren utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn fordi de straffbare handlingene han hadde begått var alvorlige, og det var sannsynlig at klageren kunne begå ny kriminalitet dersom han fikk bli i Norge. Grunnvilkårene for utvisning var derfor oppfylt.
 
UNE vurderte om en utvisning ville være uforholdsmessig, altså om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel ikke burde utvises. UNE påpekte at klageren hadde opparbeidet seg tilknytning til Norge gjennom blant annet oppholdstid og arbeid, men at han først kom til Norge som voksen og dermed hadde sterk tilknytning til hjemlandet, hvor han også hadde familie.
 
UNE vurderte klagerens tilknytning til Norge gjennom sin familie som mindre sterk. Hans kone var borger av et tredjeland, mens barnet var svensk borger. Begges oppholdsrett i Norge var avledet fra klagerens oppholdsrett her, og en utvisning av klageren ville innebære at ektefellen og barnet ikke lenger hadde rett til opphold i Norge. Ektefellen kunne imidlertid få oppholdsrett i Sverige hvis hun fulgte klageren dit, og familien ville kunne bosette seg der.
 
UNE påpekte at ektefellen kunne velge om hun ville flytte til Sverige eller et annet land sammen med klageren, eller om hun ville reise til hjemlandet sitt. En utvisning kunne føre til at familien blir splittet, men ville likevel ikke være uforholdsmessig i lovens forstand overfor ektefellen. Det forelå ikke opplysninger om at utvisning ville gi større ulemper for klagerens ektefelle enn det som er vanlig i utvisningssaker der familien splittes. Klagerens straffbare handlinger var så alvorlige at dette etter UNEs vurdering måtte veie tyngre enn hensynet til klagerens ektefelle.
 
Når det gjaldt klagerens barn, påpekte UNE at barnet var født og oppvokst i Norge. Et utvisningsvedtak mot klageren ville innebære at barnet og moren måtte forlate Norge. UNE viste til at foreldrene selv kunne velge bosted for barnet. Barnet ville antagelig ha en tilfredsstillende omsorgssituasjon i Sverige hvis begge foreldrene valgte å flytte dit. En utvisning av klageren ville være uheldig for barnet, men UNE vurderte at belastningen antakelig ville bli begrenset. UNE viste til at barnets primære tilknytning var til foreldrene. Dersom foreldrene fortsatte å bo sammen i et annet land enn Norge, ville utvisningen antakelig ha begrenset virkning for barnet. Etter en helhetlig vurdering kom UNE til at de hensynene som talte for utvisning, måtte bli avgjørende. UNE la særlig vekt på at klageren hadde gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet. Videre la UNE vekt på at barnets omsorgssituasjon synes tilstrekkelig godt ivaretatt. Det var ingen holdepunkter for at barnet ville bli utsatt for uvanlig store belastninger ved en utvisning av klageren.

Var dette sammendraget nyttig?