Sist oppdatert: 19.02.202019.02.2020

Sammendrag: EØS

UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.

Sakens bakgrunn

Klageren søkte om oppholdskort som ektefelle til EØS-borger. Klageren og ektefellen (referansen) ble deretter intervjuet av politiet. UDI avslo søknaden. De mente at hovedformålet med ekteskapet var å skaffe klageren oppholdsrett etter EØS-regelverket. UDI mente at klagerens begrensede kunnskap om ektefellen talte for at ekteskapet var et omgåelsesekteskap.
 
Vedtaket ble påklaget. I klagen ble det blant annet anført at UDI hadde lagt for liten vekt på forhold som talte mot at det var et omgåelsesekteskap. Klageren og ektefellen hadde samme språk og kultur, og hadde kjent hverandre i lang tid, også før innreise til Norge. Dessuten hadde klageren opphold i et EU-land på selvstendig grunnlag. Det var ikke naturlig for klageren å snakke med ektefellen om hva slags utdannelse han hadde. Klageren trengte ikke å vite mer enn «nødvendig» om ektefellen. Klagerens advokat mente at klagerens svar bar preg av at hun var  stresset og oppgitt over selve intervjusituasjonen hos politiet, ikke at hun hadde lite interesse for referansepersonen.

Vurdering og konklusjon

UNE tok ikke klagen til følge. I likhet med UDI mente UNE at klagerens ekteskap med referansepersonen var et omgåelsesekteskap og at oppholdskort kunne nektes utstedt. UNE hadde sett hen til og anvendt de momentene det vises til i Europakommisjonens håndbok for vurdering av omgåelsesekteskap, COM (2014) 284.
 

UNE påpekte innledningsvis at det var visse momenter i saken som isolert sett kunne tale for at ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap. Ektefellene hadde for eksempel samme språk og kulturbakgrunn, og de opplyste å ha kjent hverandre en stund før ekteskapsinngåelsen og innreisen til Norge.

UNE var imidlertid hovedsakelig enig i UDIs vurdering av at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. UDI hadde blant annet påpekt følgende, som UNE var enig i:

  • Det var merkelig at klageren og referansen på intervjutidspunktet angivelig skulle ha vært et par i tre år, men at klageren likevel ikke klarte å gi noen detaljer om hvordan de ble kjærester eller hva de hadde opplevd sammen.
  • Klagerne og referansen hadde også gitt motstridene opplysninger om når de hadde møttes, som skapte tvil om det var korrekt at de hadde vært sammen i tre år.
  • På konkrete spørsmål om hverandre gav de mangelfulle og motstridende svar. For eksempel hadde referansen opplyst at han hadde en bachelorgrad, mens klageren kun kjente til at han hadde fullført 10.klasse.
  • Etter at politiet gjentatte ganger hadde bedt klageren fortelle om referansens fortid, svarte referansen flere ganger at hun ikke visste noen ting om den, og at hun ikke hadde følt noe behov for å vite noe om den.
  • Et moment i helhetsvurderingen var også at det var en aldersforskjellen på over 20 år mellom referansen og klageren.
  • Dessuten hadde klageren og referansen gitt motstridende opplysninger om når de ble enig om å gifte seg.
  • Klageren svarte også unnvikende på spørsmål om sin oppholdshistorikk i Europa. Dette bistro til å styrke inntrykket av at klageren hadde en sterk oppholdshensikt i Europa og at ekteskapet var inngått for å skaffe henne opphold etter EØS-regelverket.

De mangelfulle og motstridende svarene indikerte at klageren og referansen ikke hadde et reelt samliv. UNE bemerket at alle forhold er forskjellige, men at klageren utviste så liten interesse for referansen tydet på at ekteskapet var inngått for å skaffe henne opphold i Norge. UNE bemerket også at oppholdstillatelsen i et EU-land ikke i seg selv var nok til å si at ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap, ettersom oppholdstillatelsen i EU ikke gav klageren adgang til opphold og arbeid i Norge.

UNE konkluderte med at oppholdskort etter dette kunne nektes utstedt etter utlendingsloven § 120 sjette ledd. UNE var som UDI kommet til at det ikke var særlige forhold i saken som tilsa at oppholdskort likevel skulle utstedes.

Klageren hadde heller ikke rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, og var heller ikke vernet mot retur etter utlendingsloven § 73. Klageren pliktet å forlate Norge.

 

Var dette sammendraget nyttig?