I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn fordi han hadde store psykiske helseproblemer og av hensyn til barna. Oppholdstillatelsen ble gitt med begrensninger fordi det var tvil om klagerens identitet.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med barn i Norge fordi han ikke bor fast sammen med barnet. Han kunne isteden søke om visum til Norge for å gjennomføre retten til samvær med barnet to ganger i året i noen timer.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi stillingen han hadde tilbud om ikke krevde faglært kompetanse. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken, selv om familien hans var etablert i Norge.
Klageren var utvist med to års innreiseforbud. Nemnda vurderte om utvisningen ville innebære en uvanlig stor belastning for hennes sønn på 5 år. Barnefaren hadde helseproblemer, og nemnda kom til at utvisningen derfor ville medføre uvanlig store belastninger for sønnen.
Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.
Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.
UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.
Klageren og familien fikk oppholdstillatelse fordi de hadde barn med sterk tilknytning til Norge. UNE mente at det derfor forelå sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi hun nå kunne få pass fra hjemlandets myndigheter. Hensynet til at klageren var et barn veide ikke tyngre enn lovens utgangspunkt om at det må søkes om reisedokument fra hjemlandet.
