Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.

Bakgrunn

 
Klageren har hatt oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av familieinnvandring med ektefelle i Norge. Paret gikk fra hverandre og ble enige om en midlertidig samværsavtale. Etter rettssak om barnefordeling ble det avtalt at barna skulle bo fast hos far og ha samvær med klageren. En måned etter barnefordelingssaken overtok barnevernet omsorgen for barna og klageren ble gitt samvær med barna, to timer, fire ganger per år.
 
I klagesaken ble det opplyst at klageren hadde en langsiktig plan for å få barna tilbake og at hun var i kontakt med barnevernet for å få økt samvær. Det ble også opplyst at sak om omsorgsovertakelse skulle behandles i retten. Klageren ble bedt om å sende dommen til UNE. Klageren sendte ikke inn dommen, men det ble innsendt dokumentasjon på at klagerens samvær med barna vær økt til fire timer, seks ganger per år.
 

Vurdering og konklusjon

 
For å få oppholdstillatelse på grunnlag av samværsordning med barn er det et vilkår at klageren har samværsrett av et visst omfang og benytter seg av denne retten. Hensikten bak bestemmelsen er å sikre et allerede eksisterende samvær mellom barn og forelder. Samværsretten må som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien samt jul eller påske.
 
UNE mente at klageren ikke hadde samværsrett av et slikt omfang som utlendingsloven krever.
 
UNE viste også til at det kan gis oppholdstillatelse til foreldre som ikke har nok samvær dersom det er sannsynlig at klageren oppfyller kravet til samvær innen ett år. UNE vurderte opplysningene i saken om at klageren hadde en langsiktig plan for å få tilbake omsorgen for barna, men mente det ikke var opplysninger i saken som tydet på at kravet til samvær ville være oppfylt innen ett år.
 
UNE mente heller ikke det var "særlige grunner" som tilsa at det ble gjort unntak fra hovedregelen. UNE viste til at klageren har blitt oppfordret til å sende inn dokumentasjon som kunne være relevant for saken, men at slik dokumentasjon ikke var mottatt. Det var heller ikke opplysninger i saken som tilsa at samværet ville bli trappet opp ytterligere i den nærmeste fremtid.   
 
Etter en samlet vurdering mente UNE at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse. UNE viste til barnevernets beslutning om samvær og la til grunn at det i denne saken er til barnas beste å ha samvær med klageren seks ganger i året. UNE var oppmerksom på at et vedtak om å ikke gi klageren oppholdstillatelse i Norge vil påvirke muligheten for kontakt mellom barna og klageren, men viste til at konsekvensene av dette er avveid ved utformingen av regelverket og vilkårene i loven. UNE viste til at det at en forelder er bosatt i et annet land er tilfellet i svært mange saker der vilkårene for familieinnvandring ikke er oppfylt.
 
UNE viste også til at samværet mellom barna og klageren lå svært langt under samværsomfanget som lovgiver anser som tilstrekkelig for at det innvilges oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 52, som etter forskriftens § 9-3 annet ledd utgjør om lag 100 timer samvær i måneden. Lovgiver har ved utforming av regelverket lagt opp til at barn som har mindre samvær ikke kan ha samværforeldre i riket, og at hensynet til barnas beste kan måtte vike.
 
UNE mente også at klageren har så begrenset samvær med sine barn at samværet kan videreføres ved at klageren søker og får innvilget visum til Norge dersom vilkårene for visum er oppfylt. UNE mente også at begge barna er såpass store at klageren vil kunne opprettholde en viss kontakt med barna gjennom telefon og internett, dersom barna ønsker det.  
 
Klageren hadde heller ikke en "særlig tilknytning" til Norge som tilsa at hun ble gitt oppholdstillatelse. UNE tok med i vurderingen at klageren hadde oppholdt seg i Norge i fem år, hvorav tre år med oppholdstillatelse, men mente oppholdstiden ikke var lang nok. Etter praksis må det normalt foreligge opphold med tillatelse i minst 8-10 år, for at det skal anses å foreligge en særlig tilknytning til Norge. UNE viste også til at klageren kom til Norge i voksen alder og derfor vil ha en sterkere tilknytning til hjemlandet.
 
UNE mente heller ikke vedtaket var i strid med Norges internasjonale forpliktelser, herunder den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon.  UNE bemerket at det ikke var dette vedtaket som var årsaken til familiesplittelsen.
 

Var dette sammendraget nyttig?