Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke opphold på grunnlag av engangsløsningen for voksne, lengeværende asylsøkere. Han oppfylte ikke vilkåret om å ha vært i Norge i minst 16 år.

Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å søke faglært arbeid fordi hun ikke oppfylte underholdskravet. Hun fikk heller ikke oppholdstillatelse på bakgrunn av anførsler om mishandling.

Klageren søkte oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag fordi hun mente hun hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet med sin tidligere ektefelle. UNE la klagerens forklaring til grunn, men mente hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet ut fra hvordan dette begrepet skal forstås etter utlendingsloven.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.