Sist oppdatert: 25.06.202125.06.2021

Sammendrag: Familie

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Bakgrunn

 
Klageren hadde de siste 15 årene hatt flere visum og midlertidige oppholdstillatelser for å besøke sin datter i Norge. Han var over 80 år da den siste midlertidige oppholdstillatelsen ble innvilget. Det ble i denne søknaden opplyst at han hadde alvorlige helseproblemer. Under det siste oppholdet søkte klageren om oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge. Formålet med søknaden var familieinnvandring med voksent barn som bor i Norge. Han søkte sammen med sin ektefelle. De opplyste i søknaden at både han og ektefellen var syke og pleietrengende, og hadde behov for bistand fra familien. UDI avslo søknaden.
 
I forbindelse med klagen ble det innsendt opplysninger om at klagerens helse var dramatisk endret den siste tiden. Det ble fremlagt dokumentasjon på at han var totalt pleietrengende og at det var helt åpenbart at han var i livets siste fase. Klageren hadde alvorlig demens og det var opprettet vergemål for han. Det ble også fremlagt dokumentasjon på at ektefellens helse var vesentlig forverret, og at hun ikke kunne ta seg av klageren i hjemlandet.
 

UNEs vurdering og konklusjon

 
UNE mente vilkårene for familieinnvandring med voksent barn i Norge ikke var oppfylt, fordi klageren var gift.
 
UNE vurderte om det forelå sterke menneskelige hensyn i saken. UNE viste til at helseproblemer som utgangspunkt ikke gir grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, men at det kan gis i helt spesielle tilfeller. Det må da som hovedregel dreie seg om en akutt og livstruende lidelse eller en kronisk sykdom som kan blir livstruende, og som klageren ikke kan få behandling for i hjemlandet. UNE la til grunn at det fantes fullgodt  behandlingstilbud for klageren i hjemlandet.
 
UNE mente også at det var betydelige innvandringsregulerende hensyn i saken. Klageren var syk da han kom til Norge og selv om helsesituasjonen hadde forverret seg det siste året var det ikke en akutt situasjon som oppsto etter ankomst. Det fremsto derfor som et bevist valg fra klageren og hans familie å reise til Norge for å søke om oppholdstillatelse herifra. UNE viste til at innvilgelse av oppholdstillatelse til utlendinger som allerede er syke og pleietrengende når de kommer til Norge for korte opphold, potensielt vil få store konsekvenser for det norske velferdssystemet og kunne utgjøre en stor belastning for norsk helsevesen.
 
Etter en konkret helthetsvurdering kom UNE likevel til at det forelå sterke menneskelige hensyn som ga grunnlag for oppholdstillatelse, og at de veide tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene. UNE la avgjørende vekt på at det i den siste legeerklæringen var opplyst at klageren var i siste fase av livet og hadde kort forventet levetid. En retur til hjemlandet fremsto som så belastende at det ikke ville være forsvarlig å henvise ham til videre behandling og pleie i hjemlandet. Oppholdstillatelsen fikk avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse den siste tiden, og mulighet til å tilbringe den med sin familie. 
 

Var dette sammendraget nyttig?