Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge Enstemmig.

Kvinne søkte i 1998 om asyl sammen med sine barn. Søknaden ble avslått. Barna fikk senere tillatelse fordi de hadde vært lenge i Norge og kom som mindreårige. Klageren fikk ikke opphold.

Klageren forble i landet. Datteren har utviklet en alvorlig auto-immun sykdom og klageren er hennes omsorgsperson. UDI utviste klageren i fem år i januar 2019 under henvisning til hennes meget lange ulovlige opphold. Vedtaket ble påklaget.

Nemnda anså at klagerens handlinger var meget alvorlige og at det tilsa varig utvisning. Nemnda kunne ikke se at det var noe ved klageren sak som for henne kunne gjøre utvisning uforholdsmessig. Hun hadde verken tilknytning eller tilstrekkelig tungtveiende helseproblemer.

Nemnda så hen til dom fra EMD i sak 3202/09 F.N. mot Storbritannia og konkluderte med at det i utgangspunktet ikke forelå noe beskyttet familieliv etter EMK artikkel 8 siden det var snakk om en forelder og et voksent barn.

Nemnda vektla den meget alvorlige sykdommen datteren har. Nemnda la til grunn at hun – om klageren utvises – vil få adekvat oppfølgning for fysiske behov av helsevesenet. Nemnda så hen til at klageren var den som utgjorde datterens hukommelse i forhold til daglige gjøremål og livshistorie/ kulturelle historie. Klagerens omsorg utsatte institusjonsplassering.

Nemnda vektla særlig at den som rammes mest av utvisning var ikke klageren, men datteren, som i motsetning til EMD-dommen der det var den som hadde ulovlig opphold som ble mest rammet. Datteren rammes mer enn vanlig, jf Rt. 2005 side 229.

Nemnda konkluderte under betydelig tvil om at utvisning – uansett lengde – vil være uforholdsmessig i forhold til klagerens datter i Norge. Klagen ble derfor tatt til følge.

Var dette sammendraget nyttig?