Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Anmodningen ble tatt delvis til følge, og klageren fikk en ordinær oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Mann, søkte om beskyttelse i 2008. Klageren leverte ikke identitetsdokumenter da han søkte om beskyttelse, men fremla på et senere tidspunkt original ID-bok (shenasnameh). Hans opprinnelige asylgrunnlag var at det ble oppdaget at han hadde samleie med en annen mann samt politisk aktivitet i hjemlandet. Etter hvert ble det også anført som asylgrunnlag at han hadde tatt en svært synlig tatovering samt sultestreiket flere ganger.

UNE behandlet saken i NMP i 2012 og lovens § 28 fjerde ledd kom til anvendelse på grunn av tatoveringen. Klageren ble ansett vernet mot retur etter lovens § 73, og han ble gitt tillatelse til opphold i riket inntil hinderet for utsendelse bortfalt etter lovens § 74.

I 2018 ble det gjort kjent for utlendingsforvaltningen at han hadde fjernet tatoveringen. UDI mente derfor at grunnlaget for oppholdstillatelse etter lovens § 74 første ledd var falt bort.

UNE mottok ny omgjøringsanmodning i 2018. Det ble da fremlagt en rekke nye opplysninger om klagerens politiske aktivitet i Norge og på internett. Mye av aktiviteten var dokumentert på Youtube. Det ble også fremlagt en prejudisiell observasjon av klageren.

UNE anmodet om oppdaterte helseopplysninger. I spesialisterklæring ble klageren gitt diagnosen paranoid psykose.

UNE konkluderte med at klageren fortsatt var unntatt flyktningstatus på grunn av handlingene han hadde utført mens han oppholdt seg i Norge, jf. lovens § 28 fjerde ledd.

UNE fant videre at det forelå sterke menneskelige hensyn. Det ble vist til at han i tillegg til å være vernet mot retur etter lovens § 73, så hadde klageren en alvorlig psykisk lidelse.

Oppgitt identitet ble ansett sannsynliggjort.

Tillatelsen ble ikke gjort begrenset. Det ble gjort unntak fra hovedregelen om fremlagt dokumentasjon på identitet, da klagerens identitet mest sannsynlig var riktig samt at hensynet til klagerens sikkerhet tilsa at vedkommende ikke kunne kreves å kontakte hjemlandets myndigheter. Det var ikke et reelt alternativ å henvise ham til å oppsøke ambassaden for å få utstedt pass.