Sist oppdatert: 06.08.202206.08.2022

Sammendrag: EØS

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Bakgrunn 

En kvinne fra Libanon (klageren) søkte om oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hennes ektefelle (referansepersonen) har både norsk og svensk statsborgerskap. I søknaden blir det opplyst at referansepersonen er under behandling for alvorlig sykdom.

UDI avslo søknaden fordi klageren ikke oppfylte vilkårene for oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. UDI mente at referansepersonen ikke hadde utøvd EØS-rettigheter i Norge og viste også til at klageren ikke hadde lagt frem gyldig pass. Det var heller ikke dokumentert sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, samt at vedtaket var i samsvar med EMK artikkel 8.

Klageren klaget på vedtaket. Det ble anført at referansepersonen ikke hadde arbeidet fordi han hadde vært syk. Det ble videre anført at parets felles barn var sterkt preget av situasjonen og opplevde frykt for at moren måtte reise. Det ble opplyst at far hadde redusert omsorgsevne på grunn av dårlig helse.

UDI vurderte klagen, men mente det ikke var grunn til å endre vedtaket og sendte saken til UNE.

UNE mottok begjæring om utsatt iverksettelse fra klagerens advokat. Det ble anført at UDI hadde lagt feil faktum til grunn i sin vurdering, og det ble vist til at parets felles barn hadde vært bosatt i Sverige før de kom til Norge.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE vurderte søknaden om oppholdsrett etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kapittel 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/EF.

UNE viste til at enkelte familiemedlemmer til en EØS-borger omfattes av EØS-regelverket så lenge de følger eller slutter seg til en EØS-borger. Familiemedlemmer til en norsk borger omfattes som utgangspunkt ikke av EØS-regelverket, med mindre familiemedlemmet slutter seg til en norsk borger som returnerer til Norge etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet i et annet EØS-land

UNE mente at klageren ikke kunne ha avledet oppholdsrett når referansepersonen hadde blitt norsk statsborger. UNE forklarte dette med at oppholdet i Norge ikke lenger var et ledd i utøvelsen av EØS-rettigheter, som retten til fri bevegelighet. UNE viste til at denne forståelsen følger av EU-dom C-165/16 Lounes, hvor EU-domstolen slår fast at unionsborgerdirektivet 2004/38/EF ikke gjelder for personer som har fått statsborgerskap i sitt vertsland, selv om de også beholder sitt tidligere statsborgerskap.

UNE bestred ikke barnets rett til opphold som EØS-borger, men mente likevel at barnet ikke var omfattet av utlendingsloven § 112 bokstav d, som student. Oppholdsrett som student skal utgjøre et ledd i en yrkesutdanning, videre skal studenten være selvforsørget og være dekket av sykeforsikring fra hjemlandet. Det ble vist til uttalelser fra EU-domstolen C-86/12, Alokpa mfl, om at et barn ikke kan være referanseperson etter direktivets artikkel 3 (utlendingsloven § 110).

UNE bemerket at barn til en EØS-borger som er arbeidstaker i et vertsland har rett til opphold og utdanning i vertslandet i det barnet begynner på skole. Dette følger av artikkel 10 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 492/11 (arbeidstakerforordningen). I henhold til EU-domstolens praksis kan barnets rett til utdanning i visse tilfeller gi avledet oppholdsrett til barnets hovedomsorgsperson. UNE mente imidlertid at det ikke var dokumentert at klagerens barn var kommet til Norge i forbindelse med at en av hennes foreldre var arbeidstakere i Norge i tråd med EØS-avtalen.

UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at klageren likevel skulle få opphold her. UNE mente at tilknytningen og hensynet til familien, herunder hensynet til klagerens barn, er ikke forhold som gir grunnlag for oppholdstillatelse for klageren etter utlendingsloven § 38. Det er derimot reglene om familieinnvandring som må brukes når familie er den eneste eller viktigste grunnlag for tilknytningen til Norge. Dette går klart frem av utlendingslovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007).

UNE mente at vedtaket heller ikke stred mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Både norsk rettspraksis og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at EMK art. 8 først og fremst beskytter et allerede etablert familieliv. Bestemmelsen gir verken klageren eller referansepersonen noen rett til å etablere et nytt familieliv eller reetablere familieliv i Norge.

Var dette sammendraget nyttig?