Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.

Klageren søkte om visum for å besøke datteren i Norge. UDI avslo søknaden fordi formålet ikke var sannsynliggjort. UNE omgjorde UDIs vedtak fordi formålet ble sannsynliggjort i løpet av klageomgangen, og øvrige vilkår for visum var oppfylt. Velferdshensyn fikk avgjørende betydning.

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.

Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente hun hadde et trygt mannlig nettverk på hjemstedet. Det at hun hadde barn i Norge ga ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å søke om familieinnvandring.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud fordi han hadde holdt tilbake opplysninger om at oppholdstillatelse var den hovedsaklige grunnen til at ekteskapet ble inngått. Opplysningene var av vesentlig betydning for vurderingen av søknaden om familieinnvandring.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.