Sist oppdatert: 29.05.202129.05.2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente hun hadde et trygt mannlig nettverk på hjemstedet. Det at hun hadde barn i Norge ga ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å søke om familieinnvandring.

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Hun ba UNE om å omgjøre vedtaket på grunn av sin helsesituasjon. Vedlagt omgjøringsanmodningen var en attest fra en familieterapeut. Terapeuten skrev blant annet at klageren hadde mistet sitt første barn under svangerskapet, og at hun i løpet av sitt andre svangerskap mistet en nær slektning. Situasjonen i kjernefamilien var god, men terapeuten var bekymret for klagerens psykiske helse. Hun mente klageren hadde behov for langvarig terapi, og at familien ville trenge tett veiledning. Vedlagt lå også kopi av klagerens tazkera og pass.
 

UNEs vurdering og konklusjon

UNE mente klageren fortsatt ikke hadde behov for beskyttelse i Norge. Klageren hadde tidligere forklart at hun måtte flykte fra hjemlandet fordi onkelen ville tvangsgifte henne. UNE skrev blant annet at de fremlagte kopiene av tazkera og pass underbygget UNEs vurdering av at klageren hadde et trygt mannlig nettverk i Afghanistan. UNE viser til at tazkeraen klageren hadde klart å fremskaffe, bygget på opplysningene i farens tazkera. UNE la til grunn at klageren ikke ville fått tilgang på farens tazkera dersom hun faktisk var i en æresrelatert konflikt med familien. Også klagerens informasjon om at hun hadde vært i kontakt med familien i forbindelse med morens sykeleie og senere død, underbygget vurderingen av at hun både hadde kontakt med og et trygt nettverk i dem.
 
UNE viste videre til at helseproblemer som utgangspunkt ikke gir grunnlag for en oppholdstillatelse i Norge. Klagerens helsesituasjon tilsa ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken.
 
UNE mente det var til barnets beste om moren fikk opphold i Norge. Dette var likevel ikke avgjørende. UNE viste blant annet til at det er reglene om familieinnvandring som regulerer når oppholdstillatelse kan gis i de tilfellene der familie er den eneste eller viktigste tilknytningen en utlending har til Norge. Dette går klart frem av utlendingslovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 158. Denne forståelsen av loven bidrar til at utlendinger ikke omgår regler om familieinnvandring ved å søke om beskyttelse (asyl). Det sikrer også likebehandling av slike saker at de samme vilkårene gjelder for alle som ønsker familieinnvandring.
 
UNE bemerket at en søknad om familieinnvandring som hovedregel må sendes fra en norsk utenriksstasjon, og at søkeren ikke kan reise til Norge før tillatelsen er gitt. UNE viste til at UDI kunne vurdere om klageren likevel kunne sende søknaden fra Norge. UNE mente at det ikke var i strid med retten til respekt for familieliv (EMK artikkel 8) å henvise klageren til å søke om familieinnvandring. Etter en helhetsvurdering mente UNE at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn i utlendingslovens forstand.
 

Var dette sammendraget nyttig?