Søk i praksisbasen

Klageren søkte beskyttelse som enslig mindreårig, og fryktet represalier fra Taliban på grunn av brorens tilknytning til de tidligere myndighetene. Han var også hazara og sjiamuslim. UNE fant at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var over 18 år, og mente han ikke stod i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han var heller ikke særlig sårbar med behov for opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingslovens forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingsrettslig forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.

Klageren kom til Norge som enslig mindreårig og fikk beskyttelse basert på en uriktig forklaring. Spørsmålet om tilbakekall og beskyttelsesbehov i dag ble behandlet i nemnd. Nemnda drøftet betydningen av at han var mindreårig da han ga de uriktige opplysningene, og flertallet konkluderte med tilbakekall. Nemndleder vurderte derette spørsmålet om utvisning og opphold på humanitært grunnlag. Han kom under sterk tvil til at utvisning var uforholdsmessig, og innvilget en ny oppholdstillatelse.

Klageren fikk sine midlertidige tillatelser tilbakekalt fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Da hun søkte beskyttelse oppga hun ikke at hun tidligere samme år hadde søkt og fått innvilget visum under en annen identitet og nasjonalitet. Under tiden i Norge, fikk klageren et barn, og UNE la til grunn at barnets beste talte mot utvisning. Etter en helhetsvurdering kom UNE likevel til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Klageren ankom Norge i 2015, som enslig mindreårig afghaner. Klageren fikk innvilget beskyttelse og senere permanent opphold. Identitetsundersøkelser fra politiet i forbindelse med søknad om statsborgerskap avdekket valutatransaksjoner til Pakistan og familieforhold dit. Tillatelsen ble så tilbakekalt på grunn av feil faktisk grunnlag, og søknad om statsborgerskap ble avslått.

Klagaren fekk ikkje opphaldsløyve for familieinnvandring fordi det var tvil rundt om han var under 18 år. På grunn av motstridande opplysningar om alderen hans, meinte UNE at han ikkje hadde lagt fram tilfredstillande dokumentasjon på at han var under 18 år. Det var ikkje grunn til å gjere unntak.

Klageren fikk permanent oppholdstillatelse. På grunn av tolkningstvil mente UNE at hun burde få unntak fra kravet om selvforsørgelse fordi hun deltok på grunnskoleopplæring. Hun hadde lagt frem en bekreftelse fra NAV hvor det fremgikk at hun hadde deltatt i arbeidsmarkedskurs med hjemmel i tiltaktsforskriften §7-2 bokstav a og b.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi UNE mente det ikke var risiko for forfølgelse i Afghanistan. Han fikk heller ikke opphold etter sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE mente han ikke var mindreårig, og at hans forklaring om blodhevn og forsøk på rekruttering til Taliban ikke stemte med tilgjengelig landinformasjon,

Klageren søkte beskyttelse i Norge, og viste til konflikt med slektninger i hjemlandet. Han hadde ektefelle og barn i Norge, og fikk innvilget familieinnvandring med dem. UNE la til grunn at han ikke fylte vilkårene for å anses som flyktning, og at det heller ikke var grunnlag for å gi beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.