I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var
oppfylt på klagerens 18-årsdag, slik regelverket krever. Det var ikke er grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.
Reisedokumentet ble inndratt etter at klagerens bror reiste til Norge på dette reisedokumentet. Mest sannsynlig hadde klageren overlatt dokumentet til broren.
Klageren får ikke oppholdstillatelse i Norge fordi hun ikke er et forsørget barn i utlendingslovens forstand. Hun er voksen, ferdig utdannet, og hun bodde ikke sammen med moren før hun reiste til Norge. Helseproblemer ga heller ikke grunnlag for en tillatelse.
Klageren fikk ikke utlendingspass. Hun hadde ikke dokumentert at hun forgjeves hadde søkt om pass fra hjemlandet og at dette skyldtes forhold utenfor hennes kontroll. Det var heller ingen særlige grunner i saken som tilsa at hun burde få utlendingspass nå.
UNE mente at Østerrike var ansvarlig for å behandle klagerens søknad om beskyttelse, siden han hadde søkt der først. Saken hans ble derfor ikke vurdert av UNE.
Klageren kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker. Han fortalte at broren hadde blitt drept av Taliban fordi klageren hadde hjulpet politiet. Senere oppdaget UDI at klagerens bror var i live og at familien var basert i Pakistan. Klagerens oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi han hadde forklart seg uriktig om asylgrunnlaget sitt og holdt tilbake viktig informasjon. Han ble også utvist og fikk fem års innreiseforbud.
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi hun var straffet for mishandling i nære relasjoner. UNE anså det som særlig alvorlig at hun hadde mishandlet egne barn over lengre tid. At hun hadde bodd i Norge i over 20 år og var kommet hit som barn, gjorde ikke at utvisning var uforholdsmessig.
Klageren ba om utlendingspass fordi hun fryktet myndighetene i hjemlandet og ikke kunne kontakte dem for å få pass. UNE mente hun ikke stod i fare for forfølgelse fra myndighetene, og at hun kunne søke om pass fra hjemlandet. Hun hadde heller ikke langt frem dokumentasjon på at det var umulig for henne å skaffe seg pass fra hjemlandet, og det forelå ingen særlige grunner for å gjøre unntak i saken.
Klageren fikk norsk statsborgerskap ved fødselen, men hadde ikke bodd her før hun fylte 22 år. Hun fikk likevel beholde statsborgerskapet fordi hun var bosatt her på vedtakstidspunktet, og dermed hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge. UNE mente hun hadde vist at hun var bosatt ved å dokumentere at hun gikk på norskkurs og var registrert med adresse i Norge.
Kroatia var ansvarlig for å vurdere søknaden om beskyttelse. Et søsken i Norge utgjorde ikke en tilknytning som gjør at Norge er ansvarlig for søknaden. Det var heller ingen særlige grunner som gjør at Norge likevel er ansvarlig. UNE la til grunn at Kroatia vil gi klageren en forsvarlig saksbehandling i tråd med internasjonalt regelverk.
