Søk i praksisbasen

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi UNE mente det var usikkert om klageren fortsatt hadde et trygt mannlig nettverk i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok supplerende stønad. Referansepersonen hadde ikke oppholdstillatelse som flyktning og supplerende stønad kunne derfor ikke medregnes som fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med ektefellen i Norge, fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Referansepersonen drev eget enkeltpersonforetak, men det var ikke innrapportert inntekt til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntekt.

Klageren hadde en midlertidig begrenset oppholdstillatelse fordi han var ekskludert fra flyktningstatus. Han ba om opphold på humanitært grunnlag fordi han hadde helseproblemer, men UNE mente at problemene ikke var alvorlige nok. Hans tilknytning til Norge ga heller ikke grunnlag for å gi ham tillatelse på humanitært grunnlag.

Klageren fikk opphevet begrensningene i sin oppholdstillatelse fordi han la frem dokumentasjon på sin identitet.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi klagerens asylforklaring ikke er troverdig. UNE mente at det derfor ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep ved en retur til hjemlandet. UNE menet at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket. UNE vurderte hensynet til barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke gis.

UNE var ikke enig med UDI i at søknaden kunne avslås med henvisning til at ekteskapet mellom klageren og referansen i Norge var et såkalt omgåelsesekteskap etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Under enhver omstendighet var det heller ikke grunnlag for å avslå etter "kan"- skjønnet. Søknaden ble likevel avslått fordi vilkårene for underhold ikke var oppfylt.

Klageren hadde en begrenset oppholdstillatelse, men fikk ikke opphevet begrensningene fordi han ikke hadde lagt frem pass enda dette var mulig.