Sist oppdatert: 26.11.202126.11.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med ektefellen i Norge, fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Referansepersonen drev eget enkeltpersonforetak, men det var ikke innrapportert inntekt til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntekt.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefelle som er norsk borger (referansepersonen).
 
UDI avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt.
 
I klagen ble det opplyst at referansepersonen det siste året hadde jobbet i sitt eget enkeltpersonsforetak. Han hadde hatt flere oppdrag og ville også ha dette fremover i tid.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE viste til at referansepersonen ikke var registrert med aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- arbeidstakerregisteret (Aa-registeret). UNE vurderte opplysningene om at referansepersonen drev sitt eget enkeltpersonsforetak, men viste til at det ikke var innrapportert inntekt fra foretaket til Skatteetaten. Det var heller ikke innsendt dokumentasjon på inntektene fra foretaket, til tross for at dette var etterspurt.
 
UNE mente også at kravet til tidligere inntekt ikke var oppfylt. UNE viste til at referansepersonen ved siste skatteoppgjør var innrapportert med en inntekt som var langt lavere enn kravet til tidligere inntekt i utlendingsforskriftens § 10-9. 
 
UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn. UNE var kjent med den senere tids endringer i Afghanistan og utfordringene dette har medført for sivilbefolkningen, men bemerket at dette ikke tilsier at det kan gjøres unntak fra underholdskravet i en søknad om familieinnvandring. UNE viste til at dette er en situasjon som har rammet svært mange, og at personer som har et beskyttelsesbehov, har rett til å søke beskyttelse i land som har undertegnet Flyktningkonvensjonen.  
 
Det var heller ikke åpenbart at referansepersonen var i stand til å forsørge seg selv og klageren, fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde en ligningsbasert nettoformue av en viss størrelse.
 

Var dette sammendraget nyttig?