Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Familie

UNE var ikke enig med UDI i at søknaden kunne avslås med henvisning til at ekteskapet mellom klageren og referansen i Norge var et såkalt omgåelsesekteskap etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Under enhver omstendighet var det heller ikke grunnlag for å avslå etter "kan"- skjønnet. Søknaden ble likevel avslått fordi vilkårene for underhold ikke var oppfylt.

Afghansk kvinne søkte familieinnvandring med grunnlag i ekteskap med norsk mann, opprinnelig fra Afghanistan. De var jevnbyrdige i alder. UDI avslo søknaden fordi de mente at klagerens hovedsakelige formål med ekteskapet var å oppnå en oppholdstillatelse i Norge. UDI brukte begrepet proformaekteskap.
 
Nemnda presiserte innledningsvis at selv om det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen var å få en tillatelse, så skal man likevel - som hovedregel - få en tillatelse dersom ekteskapet er ment å ha en realitet. I visse tilfeller kan imidlertid søkerens formål om å oppnå oppholdstillatelse være så fremtredende at spørsmålet bør bedømmes annerledes. Dette går på det såkalte "kan"-skjønnet. Siden forståelsen av denne skjønnsvurderingen har vært omdiskutert, presiserte nemnda at de sluttet seg til synspunktene om "kan"-skjønnet i Borgarting lagmannsretts dom av 02.10.2020, og i Sivilombudsmannens brev til UNE av 31.01.2020, hvor UNEs praksis ble kritisert. Det ble også vist til Rt-2013 s. 937 (39) hvor det er presisert at det skal vises varsomhet med å nekte oppholdstillatelse der bare den ene parten har omgåelsesformål.
 
Nemnda var enstemmige på at ekteskapet framsto som et typisk arrangert ekteskap. Selv om det ble tatt høyde for at klageren ikke ville inngått ekteskapet om det ikke hadde vært utsikt til oppholdstillatelse i Norge, mente nemnda at det uansett ikke var grunnlag for å nekte tillatelse ut fra "kan"-skjønnet. Det var ingen tvil om at ekteskapet var ment å ha realitet, og at de ville leve som ektefeller også etter at klageren skulle få en selvstendig tillatelse i Norge, og at dette var med sikte på en varig relasjon. Nemnda mente at klagerens valg av referansen som ektefelle var påvirket av muligheten for en bedre tilværelse for seg og fremtidige barn. Dette ga likevel ikke grunnlag for å konkludere med at klageren og referansen ikke ville leve sammen i et reelt ekteskapelig samliv.
 

Var dette sammendraget nyttig?