I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk etter samlivsbrudd avslag på søknad om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
Klageren ble dømt til fengsel for flere overtredelser av vegtrafikkloven i 2020/2021. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig. Innreiseforbudet ble satt til to år.
Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde utøvd EØS-rettighetene i utlandet. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få oppholdskort som medfølgende familiemedlem.
Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
En mann ble utvist med fem års innreiseforbud på grunn av flere straffbare forhold. UNE mente at "offentlig orden" tilsa utvisning, og at klageren representerte en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren kom til Norge da han var tenåring og under 15 år gammel, men UNE mente likevel at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham.
Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.
Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.
UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å
få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.
