Sist oppdatert: 04.11.2022 04.11.2022

Sammendrag: EØS

Klageren fikk etter samlivsbrudd avslag på søknad om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Bakgrunn 

Klageren søkte om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket etter samlivsbrudd med en EØS-borger og på grunnlag av samværsavtale med sønnen.

UDI avslo søknaden under henvisning til dato for når klageren flyttet ut av parets felles bolig, samt klagerens manglende inntekt. UDI mente at det heller ikke var dokumentert sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, samt at vedtaket var i samsvar med EMK artikkel 8.

I klagen ble det anført at opplysningene om varigheten av samboerskapet som UDI hadde lagt til grunn i vedtaket var feil.

UNEs vurdering og konklusjon

UNE vurderte søknaden om oppholdsrett etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kapittel 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/EF. UNE mente at klageren ikke hadde bevart oppholdsretten etter utlendingsloven § 114 fjerde ledd.

UNE viste til at klageren ikke kunne dokumentere ett års samboerskap med EØS-borgeren i Norge. I likhet med UDI, la UNE registreringen i Folkeregisteret til grunn for å fastslå når samboerskapet opphørte.

UNE mente videre at klageren ikke kunne dokumentere bevart oppholdsrett siden han verken hadde inntekt på tidspunktetfor samlivsbruddet eller for flere perioder etter dette. Klageren fylte dermed heller ikke vilkårene for bevart oppholdsrett ved samvær med barn.

UNE mente at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren likevel skulle få opphold, og at vedtaket heller ikke stred mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og Barnekonvensjonen.

Var dette sammendraget nyttig?