Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke familieinnvandring med barn i Norge fordi han ikke bor fast sammen med barnet. Han kunne isteden søke om visum til Norge for å gjennomføre retten til samvær med barnet to ganger i året i noen timer.

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Klageren fikk beskyttelse i Norge. UNE vurderte henne som en enslig mor, og mente det var usikkert om hun hadde et trygt mannlig nettverk i hjemlandet. Hennes mindreårige sønn fikk også beskyttelse.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi stillingen han hadde tilbud om ikke krevde faglært kompetanse. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken, selv om familien hans var etablert i Norge.

UNE omgjorde sitt avslag på familieinnvandring. Etter en helhetsvurdering mente UNE at klagerens identitet nå var sannsynliggjort, på bakgrunn av dokumenter utstedt både før og etter hans ankomst Norge.

Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.

Klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi de var gitt på feil grunnlag. Hans mor hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet.

Klageren fikk ikke reisebevis for flyktninger fordi UNE mente at hennes identitet ikke var sannsynliggjort.

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi hun nå kunne få pass fra hjemlandets myndigheter. Hensynet til at klageren var et barn veide ikke tyngre enn lovens utgangspunkt om at det må søkes om reisedokument fra hjemlandet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.