Sist oppdatert: 06.08.202206.08.2022

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren fikk beskyttelse i Norge. UNE vurderte henne som en enslig mor, og mente det var usikkert om hun hadde et trygt mannlig nettverk i hjemlandet. Hennes mindreårige sønn fikk også beskyttelse.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte om beskyttelse. Hun forklarte blant annet at hun hadde rømt fra et tvangsekteskap og hadde reist ut av landet sammen med en nabo. De to ble skilt fra hverandre på turen til Norge, og hun visste ikke hvor han var. De hadde planlagt å gifte seg, og klageren var gravid da hun kom til Norge.
 
Verken UDI eller UNE trodde på asylforklaringen hennes, og søknaden om beskyttelse ble avslått. Hun søkte flere ganger om omgjøring, og forble i Norge i flere år etter utreisefrist.
 
Sommeren 2021 ba klagerens advokat nok en gang om at UNE måtte omgjøre sitt vedtak. Advokaten viste til at klagerens barn hadde vært lenge i Norge. UNE mottok flere brev angående barnets situasjon i Norge. Kort tid etterpå skjedde det et regimeskifte i Afghanistan ved at daværende president Ashraf Ghani forlot landet og Taliban overtok makten.
 

UNEs vurdering og konklusjon

UNE vurderte først klagerens identitet. Klageren hadde ikke lagt fram pass eller annen dokumentasjon. Hun hadde oppsøkt den afghanske ambassaden i Oslo for å få tazkera, men det var ikke klart for UNE om dette hadde lykkes. Etter en helhetlig vurdering mente UNE likevel at klagerens opplysninger om identitet var sannsynliggjort. UNE understreket at de fortsatt oppfordret klageren til å gi opplysninger som kunne bidra til å avklare hennes identitet.
 
UNE trodde fortsatt ikke på klagerens tidligere asylforklaring. UNE mente imidlertid at klageren måtte vurderes som ugift alenemor. I løpet av hennes tid i Norge hadde det ikke framkommet opplysninger som tilsa at hun hadde noen kontakt med barnets far.
 
UNE viste til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, som sier at en asylsøker regnes som flyktning etter denne bestemmelsen dersom de har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. UNE mente at klageren nå hadde et beskyttelsesbehov, fordi det hadde oppstått en ny situasjon som var utenfor hennes kontroll. UNE viste til Talibans maktovertakelse i august 2021. Landinformasjonen var entydig om at situasjonen for afghanske kvinner var dramatisk forverret, både for kvinner med bestemte profiler og kvinner generelt.
 
UNE anså klageren som en enslig mor til en sønn, der far til barnet ikke var tilgjengelig og heller ikke ville opptre som far og ektemann ved en eventuell retur. På grunn av de store folkeforflytningene både innad i og ut av landet etter Talibans maktovertakelse, var det nå også større usikkerhet om klagerens øvrige nettverk i Afghanistan og hvor de oppholdt seg.
 
Selv om klageren skulle ha et mannlig nettverk i Afghanistan, mente UNE at det i dagens situasjon i større grad enn tidligere var rom for en strengere behandling av kvinner innad i familier, i tillegg til restriksjonene som kvinner var pålagt i det offentlige rom. UNE mente også at kvinner som kunne oppfattes å overskride sosiale normer og ha en vestlig væremåte og livsstil, i større grad enn tidligere hadde risiko for å bli utsatt for ulike former for sanksjoner og represalier fra både familie og lokale myndigheter. Det var også større uforutsigbarhet om hvilke overgrep ulike kvinner kunne risikere å bli utsatt for.
 
På bakgrunn av landinformasjonen på vedtakstidspunktet, mente UNE at usikkerheten rundt klagerens retursituasjon skulle komme henne til gode.
 
UNE tok også hensyn til klagerens barn, og påpekte at han hadde et eget beskyttelsesbehov. Han ville være i en særlig sårbar situasjon siden moren kunne risikere å bli utsatt for alvorlige overgrep og ikke ville være i stand til å gi ham tilstrekkelig beskyttelse. UNE mente både klageren og barnet tilhørte spesielle sosiale grupper, som  henholdsvis kvinne som oppfattes å overskride sosiale normer og barn av en slik kvinne.
 
UNE mente etter en helhetlig vurdering at klageren og sønnen var å regne som flyktninger. De kunne ikke få beskyttelse et annet sted i hjemlandet, og hadde dermed krav på beskyttelse i Norge. De ble innvilget oppholdstillatelse i fem år. 
 

Var dette sammendraget nyttig?