Søk i praksisbasen

Temaet som ble belyst var å henvise etniske serbere til internflukt i Kosovo. UNE fattet vedtak etter stornemndmøte hvor saken gjaldt en familie etniske serbere fra Kosovo. Det viktigste vurderingstemaet i saken var vilkårene for henvisning til internflukt.

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge som var gitt fordi han var vernet mot utsendelse. Grunnen var at de politiske forholdene i Etiopia hadde bedret seg den siste tiden.

Klageren fikk ikke fornyet oppholdstillatelsen som var gitt fordi han var vernet mot utsendelse, se utlendingsloven § 73 og 74. De politiske forholdene i hjemlandet hadde endret seg slik at han ikke lenger var vernet mot retur.

Klageren får ikke beskyttelse fordi en tilbakevending til hjemlandet ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det foreligger heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket.

Klageren søkte asyl og forklarte at han fryktet Taliban fordi han hadde arbeidet for regjeringsstyrkene og dermed støttet de amerikanske styrkene i landet. Han fryktet også forfølgelse på grunn av sin etnisitet som hazara. UNE mente det ikke var reell risiko for forfølgelse i hjemlandet, og avslo søknaden.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag fordi han hadde vært involvert i en blodhevnskonflikt, og fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. UNE avslo

Klage over tidsbegrenset oppholdstillatelse. UNE mente klagerens identitet nå var sannsynliggjort, og opphevet begrensningen.

Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning i Norge. Nemnda trodde på at han hadde forlatt islam og dermed risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Nemnda mente at klageren ikke risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet som følge av at han var bekvemmelighetskonvertitt.

Klageren fikk innvilget beskyttelse. Nemnda mente at situasjonen for kvinner i Afghanistan innebar at klageren risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.