Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren fikk endelig avslag på søknaden om forfølgelse for flere år siden. Han ba nå, via sin fullmektig, UNE om å vurdere saken på nytt. Fullmektigen opplyste at klageren var apostat; han hadde frafalt islam og var ikke lenger troende muslim. I stedet hadde han funnet et annet livssyn.

UNE behandlet saken i nemndmøte. Klageren møtte i nemnda og forklarte seg om sitt forhold til islam og prosessen frem mot sitt nåværende livssyn. Han delte refleksjoner omkring konsekvensene av å forlate islam, samt hva det nye livssynet innebar for ham. I tillegg forklarte han seg om sin identitet og bakgrunn.

Nemnda fikk også høre to vitner som kjente klageren i Norge og delte hans livssyn. I tillegg møtte landrådgiver fra Landinfo i nemnda og redegjorde for blant annet rettstilstanden i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse og synet på kritikk av islam.

UNES vurdering

Nemnda mente at klagerens identitet var sannsynliggjort og at han hadde lagt frem tilstrekkelig dokumentasjon på sin identitet.

Videre fant nemnda at klagerens forklaring om frafall fra islam og nytt livssyn var noenlunde sannsynlig. Nemnda trakk blant annet frem at han fremstod som troverdig i nemndmøtet og reflektert omkring sitt valg.

Nemnda viste til islams rolle i det afghanske samfunnet. Den påpekte at det har skjedd endringer i det afghanske samfunnet etter Talibans maktovertakelse, spesielt gjennom påbud og forbud som har sitt grunnlag i en svært streng tolkning av islam og sharia. Islam har alltid stått sentralt i samfunnet og i befolkningen, men det religiøse aspektet har blitt styrket de siste to årene. Generelt har det blitt mindre toleranse for annerledeshet og større press på konformitet.

Nemnda viste videre til at det har vært UNEs langvarige praksis at asylsøkere fra Afghanistan som reelt sett har konvertert til kristendommen, vil risikere forfølgelse ved retur og derfor innvilges beskyttelse i Norge. Når det gjaldt afghanere som har frafalt islam uten å konvertere til en ny religion, har praksis ikke vært like klar. Årsaken er at en person ikke nødvendigvis blir oppfattet som ikke-troende i Afghanistan selv om han unnlater å følge religiøse ritualer i det offentlige rom. 

Nemndas vurdering av landinformasjonen er at ytringsrommet i landet har blitt betydelig innskrenket de siste to årene. Nemnda viste også til UDIs praksisnotat "UDI 2023-002 Asylpraksis for Afghanistan", hvor det blant annet fremgår at afghanere som har falt fra islam og/eller har konvertert til en annen religion, som utgangspunkt har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur. Ateister og konvertitter vil være utsatt for alvorlige krenkelser av religionsfriheten.

Nemnda mente at klageren fremstod som en person som behov for å gi uttrykk for sin nye tro/livssyn og manglende tro på islam, herunder å komme med kritiske bemerkninger om islam, måten religionen praktiseres og hvilke konsekvenser islam har for samfunn og individer. Etter nemndas vurdering vil klageren være åpen om sin frafallenhet fra islam og sitt nye livssyn om han fikk spørsmål om dette i Afghanistan. Han ville heller ikke skjule sin manglende tro ved å utøve religiøse ritualer som fredagsbønn og faste.

Nemnda påpekte at det tidligere var noe rom for å ikke følge alle religiøse ritualer i Afghanistan. Hvordan en slik avvikende adferd vil vurderes av andre i dag, er det vanskelig å si noe generelt om. I denne saken hadde klageren ikke bodd i Afghanistan og hadde ikke nettverk der som kunne hjelpe ham med bolig og arbeid. For å kunne etablere seg i Kabul, må klageren derfor komme i kontakt med fremmede. I den forbindelse vil det bli stilt spørsmål om hvem klageren er.

Sett på bakgrunn av landinformasjonen om økt religiøst press og kontroll, samt at klageren vil fremstå åpen om sin frafallenhet fra islam og sitt nye livssyn ved en retur til Afghanistan, mente nemnda det forelå velbegrunnet frykt for forfølgelse i denne saken. Nemnda pekte også på vilkårligheten som råder etter Talibans maktovertakelse og deres håndtering av kontroll over og brudd på tolkingen av islam.

Nemndas konklusjon ble derfor at klageren er flyktning og har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Han fikk en femårig oppholdstillatelse i Norge.