Søk i praksisbasen

Saken gjaldt risiko for fremtidig forfølgelse ved retur til hjemlandet for en homofil asylsøker fra Etiopia. Saken ble behandlet i stornemnd fordi UNEs nemndleder mente at vedtak fattet til ugunst for klageren i tidligere nemndmøte var lovstridig.

I forbindelse med anmodningen om omgjøringen fremla klageren et dokumentteknisk ekte eritreisk pass. UNE mente det fortsatt var tvil om identitet.

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

UNEs stornemnd traff i mars 2010 beslutning om retur til Sør-Somalia. Spørsmålet som ble belyst gjaldt terskelen for vern etter internasjonale konvensjoner for personer med tilhørighet til Mogadishu.

Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Han opplyste om alvorlige og kroniske helseplager, med omfattende omsorgsbehov. UNE mente at han ville få tilfredsstillende omsorg i hjemlandet.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om avslag på søknad om familieinnvandring fordi ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).

Klageren fikk avslag på søknad om permanent oppholdstillatelse fordi hun ikke hadde bestått avsluttende prøve i samfunnskunnskap. Da hun sendte inn dokumentasjon på at hun hadde bestått prøven etter at UNE hadde fattet vedtak i saken, avslo UNE å omgjøre vedtaket. UNE mente at klageren måtte søke på nytt.

Klageren ba om utsatt utreisefrist fordi barnet hennes var under utredning ved et norsk sykehus. UNE vurderte saken som en omgjøringsanmodning og med ønske om utsatt iverksetting. UNE hadde utsatt utreisefristen tidligere, og mente det ikke var grunnlag for å gjøre det igjen.

Klageren la frem nye opplysninger og fikk sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag vurdert på nytt. Nemnda mente at klageren risikerte å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til hjemlandet.

UNE la til grunn at klageren var kristen konvertitt og ville praktisere sin tro også ved retur til hjemlandet. Ut fra sakens opplysninger mente UNE imidlertid at hun ville utøve sin tro på en slik måte at hun ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun hadde dermed ikke krav på beskyttelse i Norge.