Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken gjaldt risiko for fremtidig forfølgelse ved retur til hjemlandet for en homofil asylsøker fra Etiopia. Saken ble behandlet i stornemnd fordi UNEs nemndleder mente at vedtak fattet til ugunst for klageren i tidligere nemndmøte var lovstridig.

Saken ble behandlet og avgjort i stornemndmøte av tre nemndledere og fire stornemndmedlemmer.

Bakgrunnen for stornemndbehandlingen er at saken i 2010 ble behandlet i nemndmøte av en nemndleder og to nemndmedlemmer. Flertallet, nemndmedlemmene, kom til at omgjøringsanmodningen ikke skulle tas til følge. Mindretallet, nemndlederen, mente at omgjøringsanmodningen skulle tas til følge.

Nemndlederen mente at beslutningen var lovstridig og krevde at saken skulle bli behandlet i stornemnd etter § lovens § 78 andre ledd, jf. forskriftens § 16-4 fjerde ledd.

Det ble avholdt stornemndmøte med personlig frammøte 14.11.11 – 16.11.11.

Stornemnda kom til denne konklusjonen: Anmodningen ble ikke tatt til følge. Dissens – fem mot to stemmer.

Saksforholdet

Etiopisk mann i 20-årene kom til Norge i 2007 og søkte beskyttelse. Han la fram nasjonalt id-kort og et medlemskort i et politisk parti. Pass eller annet reisedokument ble ikke lagt fram.

Som grunnlag for søknaden om beskyttelse anførte klageren at han frykter forfølgelse fordi han er homofil. Han anførte blant annet at han hadde blitt banket opp to ganger på grunn av sin legning. I tillegg ble han utsatt for pengeutpressing, trusler og diskriminering. Han ble også utstøtte av familie, slekt, venner og lokalsamfunnet. Han hadde ikke blitt utsatt for reaksjoner fra myndighetene.

UDI avslo søknaden om beskyttelse fordi det ikke var en reell risiko for at han ville bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Det ble blant annet lagt vekt at han hadde levd ut sin legning i om lag fem år, uten å ha bli utsatt for alvorlige overgrep. Videre ble det vist til at det ikke var konkrete rapporter om vold mot homofile i Etiopia.

Klage over UDIs vedtak ble avslått av UNE i 2009. Det ble blant annet lagt vekt på at det er ingen ting som tyder på at homofile i Etiopia generelt blir utsatt for overgrep som faller innenfor forfølgelsesbegrepet. UNE la til grunn at reaksjonene klageren hadde vært utsatt for i hjemlandet ikke utgjorde forfølgelse og at han hadde kunnet leve ut sin legning innenfor de sosiale og kulturelle rammene som gjelder i Etiopia i ca. fem år før utreisen. Han hadde kunnet leve ut sin legning med visse begrensninger uten å bli utsatt for forfølgelse. Det var derfor ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han ville risikere forfølgelse ved en retur.

UNEs vedtak ble anmodet omgjort. UNE besluttet å behandle omgjøringsanmodningen i nemndmøte i 2010. I nemndmøtet forklarte klageren at han blant annet hadde blitt utsatt for pengeutpressing 4-5 ganger i måneden. Ved en anledning ble han slått og banket av en guttegjeng da han ikke hadde noen penger å gi dem.

I UNEs beslutning fra mars 2011 kom nemnda med to mot en stemme til at omgjøringsanmodningen ikke ble tatt til følge. En samlet nemnd kom til at hans identitet ikke var sannsynliggjort, men at hans asylforklaring kunne legges til grunn. Flertallet, nemndmedlemmene, kom til at han ikke ville risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet. Det ble lagt til grunn at det han hadde vært utsatt for i hjemlandet i form av verbal trakassering, to voldsepisoder og pengeutpressing ikke kunne anses for forfølgelse. Det ble videre lagt til grunn at myndighetene i Etiopia har tilstrekkelig vilje og evne til å beskytte landets borgere mot straffbare handlinger. I følge landinformasjonen var det rapportert om at homofile i enkelte tilfeller har fått beskyttelse hos politiet. Det var derfor ikke grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28. Nemndas mindretall, nemndlederen, fant at vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a var oppfylt. Det ble blant annet lagt vekt på at klageren er homofil og at han framstår som svært feminin i sin væremåte. Han ville derfor være særlig sårbar for tilfeldige angrep fra homofobe personer og grupper. Det var knyttet usikkerhet til intensitet, omfang og alvor i volden klageren kunne bli utsatt for. Mindretallet mente at voldshandlingene klageren kunne bli utsatt for, sett i sammenheng med pengeutpressing, trusler og diskriminering, vil være en krenkelse av klagerens verdighet, menneskelighet og hans menneskerettigheter, jf. lovens § 29.

Nemndlederen mente at denne beslutningen var lovstridig og krevde at saken ble behandlet i stornemnd, jf forskriftens § 16-4 fjerde ledd.

Stornemndmøte med personlig frammøte ble avholdt november.2011. Klageren møtte sammen med sin advokat. Han avga en fri forklaring om grunnen til at han har søkt beskyttelse i Norge. Han ble i tillegg bedt om å gi en utdypende forklaring om blant annet sin etiopiske bakgrunn, identitet, familie, slekt, hvordan han hadde levd ut sin seksuelle identitet i Etiopia og hvilke reaksjoner han har blitt møtt med i perioden. Klageren forklarte at han hadde fått gradvis større problemer med trakassering, utpressing og vold fordi han var homofil. Han hadde blitt utsatt for vold tre ganger. Etter at han kom til Norge har han levd ut sin legning. Han var i dag samboer med en norsk mann.

Landrådgiver Grethe Neufeld fra Landinfo var til stede under deler av stornemndmøtet. Hun uttalte seg om landkunnskap og svarte på spørsmål fra nemnda og klagerens advokat om forholdene for homofile i Etiopia. Hun uttalte i korte trekk dette:

Homofili er sterkt tabubelagt i Etiopia og blir sett på som syndig og moralsk nedbrytende. Etiopia er et svært religiøst samfunn og etiopiere er generelt svært negative til homofil atferd. Homofili er et ikke-tema og blir sett på noe som forekommer i den vestlige verden. Selv om den vestlige kulturen har fått større innflytelse i de store byene, er det ingen ting som tyder på at holdningene til homofili er blitt endret de siste årene.

Homofili var ikke et tema i den offentlige debatten i Etiopia før de religiøse lederne kom med utspillet mot homofili i 2008. Media er imidlertid ikke preget av voldsom diskusjon/debatt, slik som vi kjenner fra andre afrikanske land som Uganda og Zimbabwe. Det finnes noe debatt på internett, men ikke i andre medier som aviser og TV. Myndighetene har generelt sett ikke kastet seg på utspillene til de religiøse lederne. Homofili er derfor ikke et aktuelt politisk tema i Etiopia.

Det ingen ting som tyder på at det finnes bydeler eller områder i Addis Abeba der homofile generelt lever åpent. Det er områder der homofile møtes, men det er først etter mørkets frambrudd. Det finnes områder, som Piazza og Bole, der homofile møtes på steder som kafeer, kaffebarer og restauranter.

Det er begrenset med informasjon om hvilke reaksjoner etiopiske homofile møter. Det er lite rapporter og konkrete eksempler på vold og overgrep. Rapporteringen er mer av det anekdotiske slaget og forteller om at frykten for vold, diskriminering og utstøtelse gjør at homofile skjuler sin legning. Frykten gjør at det er begrenset informasjon om hva de faktisk kan bli utsatt for dersom de hadde valgt å være åpne. Man vet lite om at det er mange som lever åpent i Addis Abeba. En av kildene som det vises til i Landinfos respons fra 2010 er en lesbisk kvinne som forteller at hun er åpen om sin seksuelle legning overfor familie, venner og kolleger. Ut fra kildematerialet er det imidlertid lite som tyder på at dette er hovedregelen for homofile i Addis Abeba. Muligheten til å leve mer eller mindre åpent vil blant annet være avhengig av familiebakgrunn, utdannelsesnivå, hva slags type arbeid man har og ressurser for øvrig.

Etiopia har et lovfestet et forbud mot homoseksuelle handlinger i straffeloven. Det er vanskelig å si om straffebestemmelsen er sovende. Det er generelt lite informasjon om dette og det er lite empiri om straffereaksjoner mot homofile. De få undersøkelser som foreligger om forholdene om homofile i Etiopia dreier seg i hovedsak om andre temaer enn voldelige reaksjoner fra privatpersoner eller myndigheter.

Politiet i Etiopia er generelt preget av korrupsjon, og har vist en brutal framferd mot den politiske opposisjonen i Etiopia. Overgrep skjer først og fremst på politistasjoner. I fengslene er det mer kontroll fordi representanter fra ulike organisasjoner har tilgang og vil kunne oppdage bruk av tortur o.l.

I hovedsak er situasjonen i dag den samme som da Landinfos respons kom ut 14.01.2010. Det foreligger noe flere kilder og eksempler som kan bidra til å nyansere bildet noe mer enn det som kommer fram i responsen.

Stornemndas vurderinger

Stornemnda delte seg i et flertall og et mindretall.

1. Flertallets vurderinger

Stornemndas flertall, som besto av stornemndlederen, to nemndledere og to nemndmedlemmer kom til at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 ikke var oppfylt.

Flertallet kom også til at det ikke forelå grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens § 38.

1.1 Faktum

Generelt om klagerens forklaring
Etter flertallets syn framstår klagerens forklaring i stornemndmøtet samlet sett som overflatisk, lite detaljert og lite sammenhengende. Dette gjelder spesielt forklaringen om hans familie/nettverk i Etiopia og hva han har opplevd før han kom til Norge. Han har, til tross for en rekke spørsmål fra stornemnda og egen advokat, gitt få opplysninger som kan bidra til å sannsynliggjøre sin identitet og asylforklaring på en tilstrekkelig måte.

Identitet
Flertallet legger til grunn at klageren sannsynligvis er etiopisk statsborger. Hans identitet for øvrig er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Ut over at klageren har sannsynliggjort sin nasjonalitet, er det flertallets vurdering at klageren holder tilbake opplysninger om familie, nettverk og bosted. Resultatet av verifiseringen er at klagerens troverdighet om disse forholdene er vesentlig svekket. Klagerens forklaring under stornemndmøtet svekket hans troverdighet ytterligere.

Flertallet vil bemerke at det er klageren som er nærmest til å opplyse saken korrekt når det gjelder disse opplysningene. Klageren har selv bidratt til å skape uklarhetene rundt sin identitet. Ved så markerte uklarheter som her foreligger, kan ikke flertallet begi seg ut på en nærmere spekulasjon rundt hva som er klagerens korrekte identitet.

Når usikkerhet og tvil om faktum skyldes bristende troverdighet, som i dette tilfellet, og om forhold som klageren er nærmest til å opplyse om, er dette ikke en tvil som kan komme klageren til gode.

Etter flertallets syn svekker klagerens manglende medvirkning til å få klarlagt sin identitet i dette tilfellet også hans generelle troverdighet.

Asylforklaring

Flertallet legger ikke til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren har vært utsatt for forhold som hver for seg eller samlet utgjør forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand. Selv om flertallet ikke kan utelukke at klageren kan ha vært utsatt for pengeutpresning, og eventuelt også voldsepisoder, er de nærmere omstendigheter omkring dette svært uklare. Det gjelder både tid og sted for eventuelle hendelser, hvor alvorlig det skal ha vært, og hva som skal ha vært bakgrunnen for dem.

Flertallet legger til grunn at klageren er homofil og at han har levd åpent som homofil etter at han kom til Norge.

1.2 Beskyttelse etter lovens § 28

Generelt om vurdering av anførsler om beskyttelsesbehov på grunn av seksuell identitet

Flyktningkonvensjonen gir rett til beskyttelse mot forfølgelse på grunn av seksuell identitet. Det er anerkjent i norsk praksis at homofile og lesbiske tilhører ”en spesiell sosial gruppe” i konvensjonens forstand og faller inn under definisjonen i lovens § 30 bokstav d. Seksuell legning anses å være iboende eller så grunnleggende for identiteten at et menneske ikke kan forventes å oppgi den. En seksuell identitet kan ikke avgrenses til seksuelle handlinger, men omfatter væremåter og overbevisninger som er knyttet til og er grunnleggende for den enkeltes seksuelle identitet.

Der en utlending anfører risiko for forfølgelse som følge av sin seksuelle legning, må det, som i alle andre saker etter beskyttelsesreglene, tas stilling til om utlendingens forklaring om tidligere hendelser og andre faktiske forhold av betydning for beskyttelsesbehovet er tilstrekkelig sannsynliggjort og om det er risiko for forfølgelse som følge av personens seksuelle identitet ved en retur til hjemlandet.

Homofile kan ikke pålegges å skjule sin identitet eller på annen måte endre sin væremåte for å unngå forfølgelse. Ved denne vurderingen har flertallet sett hen til den internasjonale rettsutviklingen de siste årene, der en rekke stater har fastslått at det ikke kan kreves at homofile må skjule sin seksuelle identitet for å unngå forfølgelse. Et krav om diskresjon er blant annet avvist av britisk høyesterett i en dom av 07.07.2010, australsk høyesterett i 2003 (S395/2002), av flyktningstribunalet på New Zealand i 2004 (Refugee Status Appeals Authority i Refugee Appeal No. 74665/03) og en amerikansk ankedomstol i 2005 (Court of Appeals 9th Circuit i Karouni). At det ikke kan forventes eller kreves at en person skjuler sin identitet for å unngå forfølgelse framgår også av det svenske Migrationsverkets retningslinjer om seksuell legning av den 13.01.2011 og av UNHCRs anbefalinger av 21.11.2008.

Ved vurderingen av om utlendingen risikerer forfølgelse ved retur til hjemlandet vil det avgjørende spørsmålet ofte være hvordan vedkommende faktisk kommer til å opptre og hvilken risiko det i så fall vil medføre. Vurderingen av fremtidig opptreden og risiko må skje ut fra en konkret sannsynlighetsvurdering. Sentrale momenter vil blant annet være tidligere opptreden og opplevelser i hjemlandet og i Norge, hva landkunnskap sier om situasjonen for homofile generelt i det aktuelle hjemlandet og hvilke reaksjoner homofile som lever åpent i det aktuelle hjemlandet kan risikere.

Dersom det er tilstrekkelig sannsynliggjort at utlendingen ved retur til hjemlandet vil leve i tråd med sin seksuelle identitet på en måte som medfører en reell risiko for forfølgelse, vil vilkårene for å bli anerkjent som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a være oppfylt.

To nemndledere og to nemndmedlemmer hadde følgende særmerknad
I mange samfunn er det generelle sosiale, kulturelle og lovnedfelte restriksjoner for utfoldelsen i det offentlige rom, både for heterofile og homofile, uten at disse restriksjonene nødvendigvis kan karakteriseres som forfølgelse.

I enkelte tilfeller, og hvor det er fare for alvorlige reaksjoner om søkeren opptrer i samsvar med sine idealer, vil tilpasning imidlertid innebære en så sterk integritetskrenkelse at det vil kunne utløse et beskyttelsesbehov. Dersom utlendingen kommer til å utøve diskresjon i forhold til sin seksuelle legning, må det vurderes om dette innebærer en så stor innskrenkning i livsutfoldelsen at dette vil omfattes av forfølgelsesbegrepet, jf utlendingsloven § 29.  

Stornemndlederen hadde følgende særmerknad
Vilkårene for å bli anerkjent som flyktning vil også kunne være oppfylt der en utlending ikke våger å leve i tråd med sin seksuelle identitet i hjemlandet på grunn av en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Stornemndlederen slutter seg på dette punktet til mindretallets vurderinger under pkt. 2.1 nedenfor.

Har klageren en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia?

Det er klart at homofile tilhører ”en spesiell sosial gruppe”, jf. lovens § 30 bokstav d.

Spørsmålet er så om klageren har en velbegrunnet frykt for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Etiopia fordi han er homofil.

Ved denne vurderingen ser flertallet det som hensiktsmessig å først vurdere landinformasjonen og hva den sier om hvordan forholdene for homofile er generelt.

Landkunnskap om forholdene for homofile i Etiopia

Forholdene for homofile i Etiopia er beskrevet i Landinfos respons ”Etiopia: Forhold for homofile” fra 14.01.2010. Landrådgiver Grethe Neufeld fra Landinfo uttalte i stornemndmøtet at situasjonen i dag i hovedsak er den samme som da Landinfos respons kom ut.

Det foreligger generelt lite informasjon om forholdene for homofile i Etiopia og hvilke reaksjoner homofile som lever i tråd med sin seksuelle identitet generelt blir utsatt for.

Homofili er sterkt tabubelagt i Etiopia og blir sett på som syndig og moralsk nedbrytende. Homofili er et ikke-tema og blir sett på noe som forekommer i den vestlige verden.
Når det gjelder hvordan homofile lever i Etiopia står blant annet dette i Landinfos respons: 

”Det er begrenset med kilder også om dette temaet, men nedenfor oppsummeres den informasjonen som Landinfo har innhentet. Behind the Mask viser til hva en kilde sa om sine opplevelser som homofil i Etiopia forut for 1998:

I know plenty gays people in and outside of Addis, especially around Piazza, Arat Kilo, Ambassador Theatre house, in province Bahar Dar, Awasa, Nazareth, Dera Dawa, there are many places that you find gay people (…) We have our own code language or words. For example, "I am nation" means that I am gay. About places to meet, we had specific places, in addition we could make contact in our home vicinity as well (Behind the mask 2002a).

Sonic Casuist, leder for ETHIOGLBTI, en etiopisk organisasjon for homofiles rettigheter, opplyste overfor Behind the mask at lesbiske, homofile, biseksuelle, transkjønnede og interseksuelle møtes på bortgjemte steder til tross for lovforbudet:

For those of us who live here we make and build our communities. We get together and we have places to go in the evenings however nothing is out in the open, it’s a hidden community (Mhlongo 2009).

Abeshawit forklarte til Landinfo i januar 2010 at hun selv var åpen om sin seksuelle legning i Etiopia, både blant familie, venner og kolleger. Hun understreket imidlertid at åpenhet om homoseksuell legning heller var unntaket enn regelen, og at det medførte store omkostninger. Hun lever sammen med en annen lesbisk kvinne i Addis Abeba, men de fremstår for omverdenen som slektninger som bor sammen, noe som ikke er uvanlig i hovedstaden. Det er derimot vanskeligere for menn å bo sammen på denne måten, da det oftere vil føre til mistanke. Abeshawit fortalte at homoseksuelle tidligere hadde et fast møtested i Addis Abeba, men at de måtte slutte med det da utestedet de møttes på ble eksponert for grupper med homofobe holdninger. Homoseksuelle organiserer private fester hvor alle kjenner hverandre, og hvor det ikke medfører noen risiko å stå fram som homoseksuell. Det er etter hvert blitt flere utesteder i hovedstaden som homoseksuelle frekventerer – barer, diskoteker og kafeer – men man er utsatt for reaksjoner fra andre hvis man identifiseres som homofil. Særskilte antrekk, holdninger og andre uttrykk som assosieres med homofili, kan møtes med homofobe reaksjoner. Mange homofile vurderer å forlate Etiopia som følge av svært homofobe holdninger i befolkningen.
Abeshawit anslo antallet homoseksuelle og lesbiske som mer eller mindre levde åpent med sin legning til å være anslagsvis 3 000 i Addis Abeba. ”

Landrådgiver Grethe Neufeld uttalte i stornemndmøtet at det ikke er noe som tyder på at homofile i Addis Abeba generelt lever åpent. Muligheten til å leve mer eller mindre åpent vil være avhengig av familiebakgrunn, utdannelsesnivå, hva slags type arbeid man har osv.

Etiopia har lovfestet et forbud mot homoseksuelle handlinger i straffeloven. Strafferammen er fra ti dager til tre år. Strafferammen kan imidlertid utvides dersom den kriminelle har blitt straffet gjentatte ganger. Det går fram av Landinfos respons fra 2010 at det ikke er rapportert om at homofile i Etiopia har blitt dømt på grunn av homoseksuelle handlinger. Landrådgiver Grethe Neufeld uttalte i stornemndmøtet at det er vanskelig å si om straffebestemmelsen er sovende, og at det finnes lite informasjon og empiri om straffereaksjoner mot homofile i Etiopia.

Det er generelt lite rapporter og konkrete eksempler på vold og overgrep overfor homofile i Etiopia. I følge landrådgiver Grethe Neufelds uttalelser i stornemndmøtet gjør frykten for vold, diskriminering og utstøtelse at homofile skjuler sin legning. Følgende står i Landinfos respons fra 2010: 

”Abeshawit fortalte Landinfo i januar 2010 at hun ikke var kjent med at homofile var drept eller arrestert i Etiopia som følge av sin legning, men at homofile var svært utsatt for å bli møtt med fysiske overgrep fra sivile etiopiere. Hun hørte hver uke om homofile som var utsatt for fysiske overgrep i Addis Abeba. Spesielt homofile menn er utsatt for å bli banket opp, diskriminert, hånet, truet osv. Overgrepene vil være avhengig av hvor man befinner seg, hvem man er sammen med, hvordan man kler seg og i hvilken grad man markerer sin homofile legning. I noen tilfeller har myndighetene gitt beskyttelse mot overgrep mot homofile, men myndighetene har ikke kapasitet til å gi beskyttelse på generelt plan”.

U.S. State Department avgir årlige rapporter om menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. I rapporten fra 2009 (utgitt I mars 2010) står blant annet dette under section 6:

Societal Abuses, Discrimination, and Acts of Violence Based on Sexual Orientation and Gender Identity.
 
Homosexuality is illegal and punishable by imprisonment. Instances of homosexual activity involving coercion or involving a minor (age 13 to 16) are punishable by three months' to five years' imprisonment. Where children under 13 years of age are involved, the law provides for imprisonment of five to 25 years. There were some reports of violence against lesbian, gay, bisexual, and transgender individuals; however, reporting was limited due to fears of retribution, discrimination, or stigmatization.

The AIDS Resource Center in Addis Ababa reported that the majority of self-identified gay and lesbian callers, 75 percent of whom were male, requested assistance in changing their behaviour to avoid discrimination. Many gay men reported anxiety, confusion, identity crises, depression, self-ostracizing, religious conflict, and suicide attempts.

In December 2008 nearly a dozen religious figures adopted a resolution against homosexuality, urging lawmakers to endorse a ban on homosexual activity in the constitution. The group also encouraged the government to place strict controls on the distribution of pornographic materials. No action was taken on the resolution by year's end.

Other Societal Violence or Discrimination
Societal stigma and discrimination against persons living with or affected by HIV/AIDS continued in the areas of education, employment, and community integration. Despite the abundance of anecdotal information, there were no statistics on the scale of this problem.”

På bakgrunn av kildene som foreligger, vil flertallet si at forholdene for homofile i Etiopia først og fremst er preget av at homofili er sterkt tabubelagt og at hovedproblemene er sosial utstøtelse, fordømmelse, diskriminering og trakassering. Det er få rapporter og konkrete eksempler på vold mot homofile, både fra privatpersoner og myndigheter. Selv om det er den sosiale utstøtelsen og fordømmelsen som dominerer risikobildet, må man imidlertid legge til grunn at det vil være underrapportering om overgrep mot homofile. Landinformasjonen utelukker derfor ikke at enkelte homofile som lever i tråd med sin identitet også kan bli utsatt for fysiske overgrep og andre alvorlige krenkelser. Flertallet vil imidlertid bemerke at landinformasjonen samlet sett gir et bilde av at fysiske overgrep er mindre framtredende i Etiopia enn i en del andre afrikanske land, som Uganda og Zimbabwe, hvor det er flere rapporter om vold fra privatpersoner og myndigheter.

Etter flertallets vurderinger gir ikke landinformasjonen grunnlag for å påstå at alle homofile som lever i tråd med sin seksuelle identitet i Etiopia vil risikere reaksjoner som alene eller samlet utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter eller er så alvorlige at de berører de aktuelle personene på liknende måte. Dette innebærer at vilkårene for beskyttelse ikke vil være oppfylt på bakgrunn av homofil legning alene. Det må i tillegg være andre konkrete holdepunkter for at det foreligger en reell risiko for forfølgelse ved en retur til Etiopia. Dette kan for eksempel være tidligere reaksjoner som han/hun har vært utsatt for som følge av sin seksuelle identitet og andre individuelle forhold som familie/nettverk og utdannelsesnivå.

Konkret vurdering av om klageren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse
Hvordan klageren har levd som homofil i hjemlandet, er relevant i vurderingen av hvordan klagerens situasjon ved en retur vil være.

Når det gjelder voldsepisodene og pengeutpresningene klageren har anført å ha vært utsatt for, har han ikke klart å sannsynliggjøre i tilstrekkelig grad alvor, omfang, årsak, tidspunkt og sted. Nemnda har for øvrig merket seg at klageren ikke kjente gjerningspersonene ved noen av tilfellene, og at hendelsene bærer preg av å ha vært tilfeldige, hvor klageren har vært på feil sted til feil tid. Flertallet har også lagt til grunn at det dreier seg om høyst to, tre episoder totalt. Dette har videre skjedd etter at klageren begynte å oppsøke homofile miljøer, noe han ut fra egen forklaring har gjort i en fireårsperiode, før han forlot hjemlandet.

For øvrig har nemnda merket seg at klageren ikke har anført alvorlige reaksjoner fra familie, eller andre. Han har imidlertid forklart at han har blitt utstøtt av familien, etter at foreldrene døde. Klageren har ikke oppgitt å ha søsken. Selv om flertallet ikke legger klagerens identitet til grunn, med unntak av nasjonalitet, mener nemnda det har formodningen mot seg at klageren skulle vært utsatt for alvorlige hendelser fra familie, venner eller på arbeid, dersom så hadde vært tilfelle.

Sosial utestengelse og fordømmelse, samt ulike former for diskriminering og trakassering, vil være relevant i den samlede vurderingen av hvorvidt klageren risikerer forfølgelse.

Flertallet kan likevel ikke se at klageren i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at han har vært utsatt for hendelser, enkeltvis eller samlet, som er av et alvor eller omfang til at det kan anses som forfølgelse i utlendingslovens og konvensjonens forstand. Klagerens opplevelser i hjemlandet er heller ikke egnet til i tilstrekkelig grad å underbygge at klageren risikerer forfølgelse i fremtiden.

Det at klageren har levd ut sin legning i Norge og at han per i dag lever som samboer i Norge, kan indikere at han vil forsøke å leve på denne måten ved retur til Etiopia. Landinformasjonen som foreligger gir imidlertid ikke grunnlag for å påstå at dette i selv innebærer en tilstrekkelig risiko for forfølgelse. Det vises her til Landinfos respons fra 2010 der det går fram at en av kildene, Abeshawit, bor sammen med en annen lesbisk kvinne i Addis Abeba. Hun uttalte blant annet til Landinfo i januar 2010 at ”hun selv var åpen om sin seksuelle legning i Etiopia, både blant familie, venner og kolleger. Hun understreket imidlertid at åpenhet om homoseksuell legning heller var unntaket enn regelen, og at det medførte store omkostninger”. Ut fra landinformasjonen som foreligger, vil muligheten til å leve i tråd med sin seksuelle identitet, og eventuell risiko ved dette, være avhengig av den homofiles nettverk, bakgrunn, utdannelsesnivå og ressurser for øvrig. Klageren har i vår sak i liten grad bidratt til å underbygge sin historie om hvem han er, hvilken bakgrunn han har og hva han har opplevd før han kom til Norge. Flertallet har derfor ikke tilstrekkelige holdepunkter i klagerens forklaring, eller i landinformasjonen, for at han ved retur vil risikere reaksjoner som følge av at han lever i tråd med sin seksuelle identitet som alene eller samlet utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, eller som er så alvorlige at de berører han på liknende måte.

Konklusjon

Klageren har ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Etiopia.

Vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a er ikke oppfylt.

1.2.2 Lovens § 28 første ledd bokstav b

Flertallet kom til at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b ikke var oppfylt.

1.3 Oppholdstillatelse etter lovens § 38

Stornemndas flertall kom til at det ikke forelå noen holdepunkter i saken for at det i dette tilfellet foreligger sterke menneskelige hensyn som kan gi grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Klageren har heller ikke en slik særlig tilknytning til riket som tilsier at tillatelse bør gis etter lovens § 38.

2 Mindretallets vurdering

Stornemndas mindretall, bestående av to nemndmedlemmer, kom til at vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a var oppfylt.

2.1 Generelt om vurderingen av asylsøknader som hevder å være forfulgt på grunn av seksuell identitet

Mindretallet er enig i den generelle beskrivelsen av hvordan anførsler om beskyttelsesbehov på grunn av seksuell identitet skal vurderes slik det framkommer i flertallets vurdering under pkt. 1.2 i avsnitt 1 – 3. Mindretallet mener imidlertid at formuleringen av vurderingstemaet slik det framkommer i flertallets framstilling i avsnitt 4 krever en nyansering. Flertallet understreker her at det avgjørende spørsmål ofte vil være hvordan vedkommende faktisk kommer til å opptre ved en eventuell retur til heimlandet – og om denne opptreden vil lede til forfølgelse. Etter mindretallets oppfatning må det presiseres at det forhold at en søker ikke vil våge å leve ut sin legning i heimlandet på grunn av faren for forfølgelse ikke kan diskvalifisere for retten til flyktningstatus. En fortolkning som ensidig forholder seg til hvordan søkeren rent faktisk vil komme til å opptre i heimlandet vil etter mindretallets oppfatning stå i fare for å undergrave det vern flyktningkonvensjonen er ment å gi. Etter mindretallets oppfatning må vurderingstemaet knytte seg til i hvilken grad det vil medføre en alvorlig krenkelse for søkeren at hans mulighet til å leve ut sin seksuelle identitet vil bli møtt med forfølgelse i heimlandet. Et slikt fokus synes å være i tråd med nyere internasjonal rettsutvikling. Mindretallet vil særlig vise til Britisk høyesterett som i en avgjørelse fra 2010 presiserte vurderingstemaet i denne type saker slik:

“…, so far as the social group of gay people is concerned, the underlying rationale of the Convention is that they should be able to live freely and openly as gay men and lesbian women, without fearing that they may suffer harm of the requisite intensity or duration because they are gay or lesbian. Their home state should protect them and so enable them to live in that way. If it does not and they will be threatened with serious harm if they live openly, then most people threatened with persecution will be forced to take what steps they can to avoid it. But the applicant`s country of nationality does not meet the standard of protection from persecution which the Convention envisages simply because conditions in the country are such that he would be able to take, and would in fact take, steps to avoid persecution by concealing the fact that he is gay. On the contrary, the fact that he would feel obliged to take these steps to avoid persecution, is, prima facie, an indication that there is indeed a threat of persecution to gay people who live openly. “ (HJ v. Secretary of State – Supreme Court, UK- 2010).

2.2 Konkret vurdering

Mindretallet legger til grunn at søkeren har krav på flyktningstatus ihht. lovens § 28 første ledd bokstav a.

Mindretallet er enig i at det hefter visse uklarheter rundt klagerens asylforklaring. Mindretallet har likevel under noe tvil funnet å kunne legge til grunn hovedtrekkene i klagerens historie. Mindretallet legger således til grunn at klageren er homofil og at han har levd ut sin legning i hjemlandet gjennom å ha hatt forhold til andre menn og gjennom å ha frekventert et utested som var kjent som et møtested for homofile. Videre legges det til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren som en følge av denne aktiviteten ble utsatt for vold ved tre anledninger og at han også opplevde trakassering og pengeutpressing ved flere anledninger. Mindretallet legger ved bevisvurderingen vekt på at søkerens opplevelser i betydelig grad synes å samsvare med det tilgjengelige kilder rapporter om med hensyn til situasjonen for homofile i Addis Abeba. Mindretallet legger videre til grunn at klageren har etablert seg i et homofilt samboerskap i Norge og at han ved retur til heimlandet vil ønske, slik han bekreftet i stornemndmøtet, å leve ut sin legning som åpen homofil – dvs. også å kunne leve åpent sammen med en mannlig partner.

Det sentrale spørsmål i saken er etter mindretallets oppfatning hvilke reaksjoner en mann som lever ut sin homofile legning i åpenhet vil bli møtt med i Addis Abeba. I forhold til dette spørsmålet er informasjonsgrunnlaget tynt, hvilket også ble bekreftet av landrådgiver under nemndmøtet. Årsaken til dette synes å være at homofile menn gjennomgående ikke lever ut sin legning i full åpenhet av frykt for den belastning dette vil medføre. Det synes således å forekomme sjelden at homofile menn i Addis Abeba lever sammen med andre menn i ordinære parforhold eller at de velger å framstå åpent som et par i møte med det sivile samfunn. Ledere for en etiopisk organisasjon for homofiles rettigheter (ETHIOGLBT) forklarer situasjonen for homofile i Addis Abeba slik: “For those of us who live here we make and build our communities. We get together and we have places to go in the evenings however nothing is out in the open, it`s a hidden community” (Sitert i “Etiopia: Forhold for homofile”, Landinforespons av 14. Januar 2010.). Det dominerende bildet synes altså å være at homofile først og fremst lever ut sin legning etter mørkets frambrudd, i private hjem eller ved å frekventere kafeer eller barer som er kjente møtesteder for homofile. Vurderingen av hvordan situasjonen vil være for en mannlig homofil som lever ut sin legning i en slik grad at han også lever åpent sammen med sin partner må dermed nødvendigvis bygge på et tynt empirisk grunnlag.

Den informasjon som finnes synes i all hovedsak å relatere seg til homofile som skiller seg ut gjennom klesstil, væremåte, deltakelse på homofile treffesteder o.s.v. Også i forhold til denne gruppen er kildegrunnlaget noe spinkelt fordi overgrep sjelden blir rapportert og fordi homofiles situasjon ikke synes å være et prioritert område for lokale menneskerettighetsorganisasjoner. Mindretallet viser her til Landinfo – Respons av 14. januar 2010 der det framkommer at “det er begrenset med informasjon tilgjengelig om hvilke reaksjoner etiopiske homofile møter, og det er gode grunner til å tro at det vil være en betydelig underrapportering av overgrep begått mot denne gruppen”. Se i samme retning US State Department – 2010 seksjon 6, referert av flertallet ovenfor. Det som finnes av kilder synes imidlertid å indikere at homofile blir utsatt for stigmatisering, sosial fordømmelse, trakassering og fysisk vold – og at graden av krenkelser i særlig grad vil avhenge av hvor åpent de lever ut sin legning. Det vises til Landinfo respons fra 2010 der en sentral kilde gjengis slik: “Abashawit fortalte Landinfo i januar 2010 at hun ikke var kjent med at homofile var drept eller arrestert i Etiopia som følge av sin legning, men at homofile var svært utsatt for å bli møtt med fysiske overgrep fra sivile etiopiere. Hun hørte hver uke om homofile som var utsatt for fysiske overgrep i Addis Abeba. Spesielt homofile menn er utsatt for å bli banket opp, diskriminert, hånet, truet o.s.v. Overgrepene vil være avhengig av hvor man befinner seg, hvem man er sammen med hvordan man kler seg og i hvilken grad man markerer sin homofile legning.”. Det vises også her til forklaring fra landrådgiver Grethe Neufeld i stornemndsmøtet.

Klageren har intet ansvar for den vanskelige kildesituasjonen og den tvil som synes å foreligge rundt intensiteten i de reaksjoner en åpen homofil vil møte i Addis Abeba, må komme klageren til gode. Med dette utgangspunkt må det etter mindretallets oppfatning legges til grunn at en mannlig homofil som lever i full åpenhet i Addis Abeba vil bli møtt med betydelig grad av stigmatisering, fordømmelse og diskriminering og at det også vil foreligge betydelig risiko for fysiske overgrep. Mindretallet legger til grunn at de negative reaksjonene fra samfunnet til sammen, og ut fra en kumulativ vurdering, oppfylle forfølgelsesbegrepet i flyktningkonvensjonen.

Mindretallet anser at det ikke finnes noe aktuelt internfluktalternativ andre steder i Etiopia, og legger dermed til grunn at klageren har krav på flyktningstatus ihht. lovens § 28 første ledd bokstav a.