Sist oppdatert: 27.03.202027.03.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

I forbindelse med anmodningen om omgjøringen fremla klageren et dokumentteknisk ekte eritreisk pass. UNE mente det fortsatt var tvil om identitet.

Sakens bakgrunn

UNE avslo klagerens søknad om beskyttelse og opphold på humanitær grunnlag i 2014. Klageren hadde sagt at hun fryktet retur til Eritrea, at hun var eritreisk borger, men oppvokst i Etiopia. Hun hadde ikke fremlagt noen ID-dokumenter.

Klageren har flere ganger bedt UNE om å omgjøre vedtaket. I siste omgjøringsbegjæring la klageren frem et nylig utstedt eritreisk pass som i følge klageren viste at hun var borger av Eritrea. Nasjonalt ID-senter vurderte passet som dokumentteknisk ekte.

UNEs vurdering

UNE tok ikke omgjøringsanmodningen til følge. UNE mente fortsatt at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort, og at det var holdepunkter for at hun var etiopisk borger og at hun kunne returnere dit. Klageren måtte forlate Norge.

UNE anså det eritreiske passet klageren nå hadde fremlagt som en bekreftelse på at en person med samme navn og fødselsdato som klageren hadde oppgitt til norske myndigheter hadde blitt eritreisk borger ved passutstedelsen. UNE mente imidlertid at passet ikke sannsynliggjorde klagerens forklaring om at hun var eritreisk borger da hun søkte om asyl i Norge.

Fordi klagerens asylanførsler var knyttet opp mot retur til Eritrea, tok UNE stilling til om Eritrea var klagerens hjemland, jf. utlendingsloven § 28. Ved vurderingen av hva som er en persons hjemland har persons formelle statsborgerskap på avgjørelsestidspunktet normalt avgjørende betydning, i tillegg er det relevant hvor personen har vokst opp, hvilket land vedkommende reiste ut fra, og hvor hun kan returnere til. UNE etter en helhetsvurdering av opplysningene i saken mente UNE at Etiopia var klagerens hjemland, ikke Eritrea. UNE viste til at klageren hadde ikke sannsynliggjort hvilken identitet hun hadde brukt i Etiopia. Det var derfor også tvil om identiteten i det eritreiske passet hun nå hadde fremlagt var den samme som identiteten hun hadde brukt i Etiopia, og dermed var det også tvil om hun hadde mistet sitt etiopiske statsborgerskap ved å erverve eritreisk statsborgerskap. UNE mente at utlendingsloven § 83 (2) og utlendingsforskriften § 17-7 innebar en plikt for klageren til å medvirke til å sannsynliggjøre at hun ikke lenger var i besittelse av et annet statsborgerskap enn det eritreiske. Dersom hun hadde mistet sitt etiopiske statsborgerskap mente UNE likevel at Etiopia var å regne som hennes hjemland, og hun pliktet i så tilfellet å forsøke å gjenerverve det etiopiske statsborgerskapet. UNE mente at man ikke kunne skaffe seg et beskyttelsesbehov ved å endre statsborgerskap. Avslutningsvis bemerket UNE at klageren etter UNEs vurdering hadde gitt lite troverdige opplysninger om hvilket pass hun hadde brukt på reisen til Norge, og at det var grunn til å tro at klageren tilbakeholdt opplysninger om dette.

Var dette sammendraget nyttig?