Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte da klagerens tilstedeværelse ble ansett nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst.
Anmodningen ble tatt til følge. Enstemmig.
Mann, søkte asyl tidlig i 2015. Klageren fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Oppga da å være 15 år og trusler om blodhevn for handlinger faren ble beskyldt for å ha begått. UDI satte opp alderen til 17 år og ga begrenset tillatelse fram til han fylte 18 år. UNE opprettholdt vedtaket tidlig 2016. Det var grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten av asylforklaringen, men UNE tok ikke endelig stilling til denne da det uansett ikke var grunnlag for beskyttelse.
Vedtaket ble anmodet omgjort tidlig 2016 med begrunnelse i at klageren har konvertert til kristendommen. Kun konverteringsanførselen ble behandlet i nemndmøtet da det ikke var nye anførsler som tilsa endring i forhold til tidligere anførsler eller av aldersfastsettingen.
Klageren opplyste at han ikke var særlig opptatt av religion mens han bodde i Afghanistan, selv om foreldrene og folk i nabolaget var strengt religiøse. Han ble dog tvunget til å delta i fredagsbønnen og ble slått av faren hvis han ikke ble med, og ble tvunget til å gå på Koranskole. Der lærte han ingen ting da all læring skjedde under tvang, og han ble straffet for dette både av læreren og faren. Han hadde der hørt at det fantes mange mennesker i verden som ikke tilhørte islam og som derfor ble sett på som vantro. Men kristendommen hadde han ikke hørt om. Den fikk han først høre om rundt et halvt år etter at han kom til Norge av noen tilfeldige ungdommer han spilte volleyball sammen med. Han ble etter hvert med dem til kirken, noe han i begynnelsen vegret seg for for ikke å bli sett på som vantro. Han likte det han opplevde der og den følelsen han fikk mens han var der, og fortsatte derfor å gå i kirken og delta i aktiviteter der. Etter hvert fant han ut at kristendommen var det rette for ham og han følte og bekjente seg som kristen. Han tar aktivt del i kirkens aktiviteter og bidrar i forbindelse med ulike arrangementer, selv om han må reise et godt stykke til menigheten han er tilsluttet.
Nemnda bemerket blant annet at det i saken forelå en rekke dokumenter, uttalelser m.m. til støtte for klagerens anførte kristne overbevisning, engasjement og aktiviteter, som sammenholdt med klagerens forklaring i nemndmøtet i det store og hele ga en riktig beskrivelse og underbygde hans forklaring. Selv om klagerens generelle troverdighet tidligere er trukket i tvil og til tross for at anførslene om konvertering først ble fremsatt etter endelig vedtak og dåp ble foretatt rett i forkant av nemndmøtebehandlingen, la nemnda til grunn at konverteringen hadde vært en naturlig og pågående prosess for klageren som startet sommeren 2015 og som hadde sitt høydepunkt for ham da han nylig ble døpt. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert og var en reell konvertitt, og derfor ikke kunne returneres til Afghanistan på grunn av forfølgelsesfare. Det framsto ikke som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med konverteringen hadde vært å oppnå oppholdstillatelse. Internflukt ble ikke ansett som et trygt alternativ for konvertitter fra Afghanistan.
Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort.