Søk i praksisbasen

Det prinsipielle spørsmålet var hvilket skjæringstidspunkt som skulle legges til grunn for beregningen av oppholdstid i Norge sett opp mot hvilket vern EØS-borgere har mot utvisning, jf. utlendingsloven § 122.

Stornemnda kom til at den generelle sikkerhetssituasjonen i Bagdad ikke er så alvorlig at det i seg selv utløser krav på beskyttelse. Det ble behandlet to asylsaker med samme tema i stornemnd. Dette sammendraget gjelder sak 1.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag, fordi hans politiske aktivitet var omfattende og kjent for hjemlandets myndigheter, og fordi han ville ønsket endring i hjemlandet gjennom bruk av væpnet makt. UNE endret ikke sin vurdering. UNE mente at klageren ikke hadde utøvd en politisk aktivitet som tilsa at han kunne risikere alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet.

UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin anførte identitet, herunder klan og geografisk tilhørighet i Somalia.

UNE tilbakekalte klagerens tillatelse fordi han hadde hatt oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin mor, som hadde fått tilbakekalt sin tillatelse. Siden moren ikke lenger hadde grunnlag for opphold, mistet også klageren sitt grunnlag for opphold i Norge.

Klageren fikk ikke familieinnvandring for korttidsopphold for å besøke voksen sønn i Norge. Det var ikke sannsynlig at hun ville returnere til hjemlandet etter besøksperioden.

Barnet fikk familieinnvandring med far i Norge fordi det var dokumentert at mor som hadde foreldreansvaret alene hadde overført foreldreansvar til barnets far. Det er ikke krav etter filippinsk lovgivning at det må foreligge en rettslig kjennelse for å overføre foreldreansvar.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å arbeide i Norge fordi UNE ikke trodde hun ville få nok lønn og at hun ikke ville jobbe heltid.