I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Ektefellen var registrert som separert, men ikke skilt fra sin tidligere ektefelle i Norge på tidspunktet han inngikk ekteskap med klageren. Ekteskapet ble derfor ikke anerkjent i Norge.
Klageren kom til Norge som mindreårig og søkte asyl. UDI innvilget en midlertidig tillatelse frem til han var 18 år. UNE behandlet saken etter at klageren var blitt myndig, og avslo søknaden om beskyttelse fordi han ikke risikerte forfølgelse eller annen umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren ba UNE omgjøre avslaget på asylsøknaden. Hun kom med nye opplysninger om at hun hadde opplevd seksuelle overgrep. UNE trodde på deler av forklaringen, men mente det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet.
Klagerens søknad om visum for å besøke kjæresten i Norge ble avslått. Innreisebegrensningene i Thailand i forbindelse med korona-pandemien gjorde at det ikke var sannsynliggjort at hun ville kunne returnere til hjemlandet som planlagt.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å komme til Norge og gifte seg med sin forlovede, fordi forloveden opplyste at forholdet var over og at hun ikke lenger ønsket at klageren skulle komme til Norge.
Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud fordi hun har oppholdt seg ulovlig i Norge i mer enn ett år og åtte måneder etter at visumperioden utløp.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok uførepensjon, men inntekten tilsvarte ikke "full minste årlige ytelse" etter folketrygdloven.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi hun var dømt til tvungent psykisk helsevern for drapsforsøk, og for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sine egne barn. Det at klageren var ilagt særreaksjon og ikke straff var ikke til hinder for utvisning. Det var ikke helsefaglige motforestillinger mot at klageren utvises til sitt hjemland.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med sønn under 18 år fordi sønnen ikke hadde tillatelse etter regler om beskyttelse. Opplysninger om vanskelige levevilkår i Afghanistan og sønnens psykiske helseproblemer og bekymring for familien er forhold som gjelder i mange saker. Slike forhold kan derfor som hovedregel ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge.
Klageren og to barn fikk ikke fornyet midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi ektefellen ikke har gyldig oppholdstillatelse i Norge. Familien har bodd i Norge i mange år med tillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er mange som bor i Norge med tillatelser som har en klar forutsetning om at personen skal returnere når tillatelsen utløper. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor få avgjørende vekt i vurderingen av utlendingsloven § 38.
