Søk i praksisbasen

Klageren kom til Norge i familieinnvandring med sin far, som hadde gitt uriktige opplysninger om identitet. UDI tilbakekalte farens og klagerens tillatelser. UNE kom til at adgangen til å tilbakekalle ikke skulle benyttes, og viste blant annet til klagerens diagnoser og hjelpebehov, den lange saksbehandlingstiden og at UDI var kjent med at faren var registrert med andre identitetsopplysninger enn det som fremgikk av dokumentasjonen han hadde fremlagt.

Klageren søkte beskyttelse som enslig mindreårig, og fryktet represalier fra Taliban på grunn av brorens tilknytning til de tidligere myndighetene. Han var også hazara og sjiamuslim. UNE fant at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var over 18 år, og mente han ikke stod i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han var heller ikke særlig sårbar med behov for opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingslovens forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.

Klageren kom til Norge og sa han var enslig mindreårig asylsøker. UDI avslo søknaden. De mente blant annet at han var voksen og ikke stod i reell fare for forfølgelse ved retur. UNE omgjorde avslaget, fordi helsesituasjonen hans gjorde ham sårbar for retur til en alvorlig humanitær situasjon i hjemlandet. Klageren fikk oppholdstillatelse, men den ble begrenset fordi det var tvil om hans identitet.

Klageren søkte om beskyttelse som enslig mindreårig. Det kunne ikke gjøres en aldersundersøkelse i saken, men etter en helhetlig vurdering av opplysningene i saken kom UNE likevel til at klageren ikke var mindreårig da han kom til Norge. At slektningene hans hadde hatt tilknytning til de tidligere afghanske myndighetene tilsa ikke at klageren hadde behov for beskyttelse. Det var heller ikke grunn til å gi opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingsrettslig forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.

Klageren kom til Norge som enslig mindreårig og fikk beskyttelse basert på en uriktig forklaring. Spørsmålet om tilbakekall og beskyttelsesbehov i dag ble behandlet i nemnd. Nemnda drøftet betydningen av at han var mindreårig da han ga de uriktige opplysningene, og flertallet konkluderte med tilbakekall. Nemndleder vurderte derette spørsmålet om utvisning og opphold på humanitært grunnlag. Han kom under sterk tvil til at utvisning var uforholdsmessig, og innvilget en ny oppholdstillatelse.

Klageren ankom Norge i 2015, som enslig mindreårig afghaner. Klageren fikk innvilget beskyttelse og senere permanent opphold. Identitetsundersøkelser fra politiet i forbindelse med søknad om statsborgerskap avdekket valutatransaksjoner til Pakistan og familieforhold dit. Tillatelsen ble så tilbakekalt på grunn av feil faktisk grunnlag, og søknad om statsborgerskap ble avslått.

Klagaren fekk ikkje opphaldsløyve for familieinnvandring fordi det var tvil rundt om han var under 18 år. På grunn av motstridande opplysningar om alderen hans, meinte UNE at han ikkje hadde lagt fram tilfredstillande dokumentasjon på at han var under 18 år. Det var ikkje grunn til å gjere unntak.

Klageren fikk sine midlertidige tillatelser tilbakekalt fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. Da hun søkte beskyttelse oppga hun ikke at hun tidligere samme år hadde søkt og fått innvilget visum under en annen identitet og nasjonalitet. Under tiden i Norge, fikk klageren et barn, og UNE la til grunn at barnets beste talte mot utvisning. Etter en helhetsvurdering kom UNE likevel til at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.