Søk i praksisbasen

Klageren ble bortvist fra Norge fordi han oppholdt seg her uten tilstrekkelige midler.

Klageren fikk avslag på søknad om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. EØS-borgeren hadde ikke hatt oppholdsrett i fem sammenhengende år i Norge. Klageren oppfylte derfor heller ikke vilkåret om sammenhengende fem år med oppholdsrett i Norge.

Klageren fikk etter samlivsbrudd avslag på søknad om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Saken gjaldt bruk av Dublin III-forordningen overfor en asylsøker fra Zambia som har fått utstedt Schengen-visum av franske myndigheter. Frankrike var ansvarlig for realitetsbehandlingen av klagerens søknad om beskyttelse.

Saken gjaldt bruk av Dublin-III forordningen overfor en barnefamilie fra Iran som har søkt beskyttelse i Norge etter å ha fått utstedt Schengen-visum til Italia. UNE kom til at Italia var ansvarlig for å realitesbehandle asylsøknaden (stilltiende aksept). Mottaksforholdene i Italia i seg selv tilsa ikke et forbud mot retur.

UNE tilbakekalte klagerens EØS-oppholdskort fordi klageren ikke hadde hatt oppholdsrett i Norge på flere år. Han ble også bortvist fra Norge.

Saken gjaldt om det var trygt å returnere syrere til Russland, eller om retur vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. I to vedtak av juli 2016 kom Stornemnda til at retur av syriske borgere til Russland ikke er i strid med utlendingsloven § 73, jf. EMK art. 3. Sammendrag sak 1.