Søk i praksisbasen

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi ekteskapet var inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). UNE avslo søknaden også fordi det var mest sannsynlig at ekteskapet var inngått mot en av partenes vilje.

Klageren fikk avslag på søknad om 6 måneders oppholdstillatelse for å inngå ekteskap i Norge fordi det ikke var sannsynliggjort at partene kom til å gifte seg innen 6 måneder. Det var heller ikke sannsynliggjort at klageren ville forlate Norge dersom en søknad om videre opphold skulle avslås.

Klageren søkte oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, som var under 24 år. Nemnda la til grunn at tvangsekteskap forekommer i Kosovo. Videre kom nemnda til at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig, og at kravet om at begge parter hadde fylt 24 år derfor gjaldt. Klageren fikk ikke oppholdstillatelse, da det ikke var grunn til å gjøre unntak fra 24-årskravet.

Klageren fikk tilbakekalt oppholdstillatelsen hun hadde hatt i familieinnvandring med ektefellen, fordi ektefellen hadde oppgitt uriktige opplysninger om sin identitet.

UNE omgjorde sitt avslag på familieinnvandring. Etter en helhetsvurdering mente UNE at klagerens identitet nå var sannsynliggjort, på bakgrunn av dokumenter utstedt både før og etter hans ankomst Norge.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok supplerende stønad. Referansepersonen hadde ikke oppholdstillatelse som flyktning og supplerende stønad kunne derfor ikke medregnes som fremtidig inntekt.

Klagerens statsborgerskap ble likevel ikke tilbakekalt. Nemnda mente tilbakekall var uforholdsmessig blant annet på grunn av hans tilknytning til Norge.

Klageren fikk ikke familiegjenforening med ektefellen fordi underholdskravet ikke var oppfylt

UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke om familieinnvandring fra Norge. Søknaden hans ble returnert til UDI for realitetsbehandling.