I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klagerens søknad om varig oppholdsbevis som EØS borger ble avslått fordi klageren ikke hadde hatt sammenhengende lovlig opphold I Norge de siste fem årene.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.
Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.
Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.
Klageren hadde ikke oppholdt seg i Norge med oppholdsrett som EØS-borger de siste tre årene. UNE avslo derfor klagen på vedtak om norsk statsborgerskap.
Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.
Avslag på søknad om varig oppholdsrett fordi klageren ikke hadde dokumentert å ha hatt et lovlig sammenhengende opphold som EØS-borger i Norge i fem år. Det var ikke tilstrekkelig at klageren hadde vært i et arbeidsforhold, ettersom hun i en perioden på halvannet år i løpet av de siste fem årene ikke faktisk hadde jobbet eller hatt inntekt.
UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å
få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort etter EØS-regelverket fordi det var gått flere år siden referansepersonen hadde returnert fra et annet EØS land til Norge. Klagerens søknad om oppholdskort kunne derfor ikke anses som en naturlig forlengelse av referansens retur til Norge.
