Sist oppdatert: 01.06.202201.06.2022

Sammendrag: EØS

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

Bakgrunn

Klageren flyttet til Norge fra Danmark sammen med sin norske ektefelle (referansepersonen). UDI innvilget klageren oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Senere søkte han om varig oppholdskort og sendte blant annet inn id-dokumenter, arbeidskontrakter og skattemeldinger for både ham og referansepersonen, i tillegg til dokumentasjon på studielån, engangsstønad og barnetrygd for referansepersonen.
 
UDI avslo søknaden fordi referansepersonen ikke hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. UDI viste til at referansepersonen var uten inntektsgivende arbeid i flere perioder. Det avgjørende var likevel at det ikke var fremlagt sykeforsikring for klageren.
 
I klagen påpekte klagerens advokat blant annet at paret hadde felles barn og at både klageren og referansepersonen hadde hatt europeisk helsetrygdekort. Som norsk statsborger var det ikke mulig å ordne privat sykeforsikring.
 

UNEs vurdering

Klagerens sak ble vurdert etter EØS-regelverket, se utlendingsloven kapittel 13 og unionsborgerdirektivet 2004/38/EF.
 
Et familiemedlem som ikke er EØS-borger og som har bodd sammen med en EØS-borger og hatt sammenhengende lovlig opphold i landet i fem år, får varig oppholdsrett. Se utlendingsloven § 114 første ledd og § 116 første ledd. En forutsetning for at klageren kan få varig oppholdskort er at EØS-borgeren selv oppfyller kravene til varig oppholdsrett etter § 115. Derfor er det referansepersonen som må dokumentere å ha oppholdsrett i Norge i den perioden klageren er her.
 
En EØS-borger har oppholdsrett blant annet dersom vedkommende er student, se utlendingsloven § 112. Som student er det et krav om at referansepersonen har tilstrekkelige midler samt en sykeforsikring som dekker alle risikoer, både for seg selv og for familiemedlemmer for perioden de oppholder seg i Norge. Sykeforsikringen kan dokumenteres gjennom en privat sykeforsikring eller et europeisk helsetrygdekort utstedt i hjemlandet.
 
UNE mente at det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år slik det er beskrevet i utlendingsloven. Referansepersonen ble student etter at paret flyttet til Norge. UNE mente som UDI at det ikke var dokumentert privat sykeforsikring for klageren. UNE viste til at formålet med kravet om sykeforsikring er at den norske velferdsstaten ikke skal ha utgifter med EØS-borgere og deres familiemedlemmer.
 
I denne saken var referansepersonen norsk borger og det krevdes ikke sykeforsikring for henne. Klageren var borger av Nigeria og det var dermed et krav om sykeforsikring for ham. UNE mente at utenlandske aktører kan tilby slik helseforsikring, og at det også er gjort i flere tilfeller. UNE vurderte ikke om referansepersonen hadde hatt tilstrekkelige midler til å forsørge seg selv og medfølgende familie. Det hadde ikke betydning for utfallet av saken så lenge det ikke var lagt frem en sykeforsikring for klageren.

Var dette sammendraget nyttig?