Søk i praksisbasen

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Klageren fikk ikke familieinnvandring med barn i Norge fordi han ikke bor fast sammen med barnet. Han kunne isteden søke om visum til Norge for å gjennomføre retten til samvær med barnet to ganger i året i noen timer.

Klageren ble utvist for å ha fremlagt forfalskede dokumenter i forbindelse med søknad om visum. UNE mente at de ikke kunne ha en berettiget forventning om å leve sammen i Norge fordi familielivet ble etablert i klagerens hjemland. Innreiseforbudet ble satt ned til to år av hensyn til klagerens barn.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak. Nemnda mente klageren ikke stod i fare for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet.

Klageren ba om utsatt utreisefrist fordi barnet hennes var under utredning ved et norsk sykehus. UNE vurderte saken som en omgjøringsanmodning og med ønske om utsatt iverksetting. UNE hadde utsatt utreisefristen tidligere, og mente det ikke var grunnlag for å gjøre det igjen.

Klagerens statsborgerskap ble likevel ikke tilbakekalt. Nemnda mente tilbakekall var uforholdsmessig blant annet på grunn av hans tilknytning til Norge.

UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke om familieinnvandring fra Norge. Søknaden hans ble returnert til UDI for realitetsbehandling.

Klagerens norske statsborgerskap ble ikke tilbakekalt fordi hun ikke hadde handlet mot bedre vitende og tilbakekall ville være uforholdsmessig.

Klagerens oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi vedtakene var ugyldige. Ektefellen hadde gitt uriktige opplysninger da han søkte asyl, og derfor baserte alle familiens tillatelser seg på uriktig faktisk grunnlag.

UNE endret UDIs avgjørelse og bestemte at klagerens oppholdstillatelse likevel ikke skulle tilbakekalles. UNE la vekt på at klageren var et barn, født og oppvokst i Norge, med sterk tilknytning til landet.