Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke vurdert sin søknad om beskyttelse i Norge, fordi han allerede hadde fått flyktningstatus i Hellas.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren og to barn fikk ikke fornyet midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi ektefellen ikke har gyldig oppholdstillatelse i Norge. Familien har bodd i Norge i mange år med tillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er mange som bor i Norge med tillatelser som har en klar forutsetning om at personen skal returnere når tillatelsen utløper. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor få avgjørende vekt i vurderingen av utlendingsloven § 38.

Mor og barn fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/far i Norge fordi han fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse. Barnas tilknytning til Norge gjennom botid på 4 år og 4 måneder og skolegang fikk ikke avgjørende vekt i vurderingen etter utlendingsloven § 38. Familiens tidligere tillatelser ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og de kunne ikke hatt en forventning om å fortsette å bo i Norge.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge. UNE mente en tilbakevending til hans hjemsted i Afghanistan ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep. UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydning disse begrepene har i utlendingsloven. UNE vurderte barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke ble gitt.

Klageren fikk ikke fornyet arbeidstillatelse fordi det ikke var sannsynlig at arbeidstilbudet var reelt. I tidligere perioder med tillatelse hadde han ikke arbeidet så mye som det sto i arbeidsavtalen.

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud fordi han hadde gitt uriktige opplysninger i forbindelse med søknad om beskyttelse.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi hun var dømt til tvungent psykisk helsevern for drapsforsøk, og for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sine egne barn. Det at klageren var ilagt særreaksjon og ikke straff var ikke til hinder for utvisning. Det var ikke helsefaglige motforestillinger mot at klageren utvises til sitt hjemland.