Sist oppdatert: 25.06.202125.06.2021

Sammendrag: Utvisning

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud fordi han hadde gitt uriktige opplysninger i forbindelse med søknad om beskyttelse.

Bakgrunn

Da klageren registrerte seg som asylsøker hos Politiets utlendingsenhet (PU) opplyste han ikke om tidligere søknader om beskyttelse i andre land i Dublin samarbeidet (Dublin III-forordningen). Underveis i politiregistreringen konfronterte politiet ham med at norske myndigheter har opplysninger om at han søkte asyl i Hellas og Tyskland før han kom til Norge. Klageren kunne ikke svare på hvor lenge han oppholdt seg der.

Klageren ble forhåndsvarslet om at utlendingsmyndighetene forberedte sak om utvisning og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Bakgrunnen for forhåndsvarselet var at han ga uriktige opplysninger i asylsøknaden, og tilbakeholdt opplysninger om tidligere opphold/asylsøknader i Hellas og Tyskland.

 UDI utviste deretter klageren med fem års innreiseforbud, og meldt ham inn i SIS.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at grunnvilkårene for å utvise klageren etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a var oppfylt fordi han unnlot å opplyse om asylsøknader i Tyskland og Hellas, og at han var innvilget asyl eller annen form for beskyttelse i Hellas. Opplysninger om tidligere søknader og at en asylsøker har fått opphold i et annet land er vesentlige for norske utlendingsmyndigheters vurdering av om oppholdstillatelse skal innvilges eller ikke. Det er slått fast i rettspraksis at det kan oppfylle vilkårene for utvisning å holde tilbake slike opplysninger.

UNE var også enig i at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. Hans handlinger samlet sett var en alvorlig overtredelse av utlendingsloven. Norske myndigheter må kunne stole på at utlendinger gir korrekte opplysninger i søknadsprosessen. Signaleffekten overfor andre utlendinger og hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler for utvisning.

Hensynet til klageren selv tilsa heller ikke at det var uforholdsmessig å utvise ham. Hans tilknytning til Norge var utelukkende etablert under opphold som asylsøker og opphold uten tillatelse. Slik tilknytning får liten betydning i vurderingen. Klageren har ingen familietilknytning i Norge. Fem års innreiseforbud var i tråd med praksis i sammenlignbare saker.

UNE mente at også innmeldingen i SIS skulle opprettholdes.

Var dette sammendraget nyttig?