I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klagerens oppholdstillatelser ble kalt tilbake fordi hun hadde fortiet vesentlig informasjon om sin identitet og sitt statsborgerskap. Etter en konkret vurdering la UNE avgjørende vekt på «barnets beste», og klageren fikk ny midlertidig tillatelse av hensyn til sine barn. De hadde oppholdt seg i Norge i mer enn åtte år og var godt integrert.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Søknaden ble avslått fordi klageren var utenfor den gruppen som har rett til eller kan få familieinnvandring. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.
Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.
Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin norske samboer fordi de ikke hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år sammenhengende.
Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse.
Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.
Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle, fordi ekteskapet ble inngått da klageren var 14 år, og ekteskapet dermed ikke anerkjennes i Norge. UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at oppholdstillatelse likevel skulle gis.
Klageren og familien fikk oppholdstillatelse fordi de hadde barn med sterk tilknytning til Norge. UNE mente at det derfor forelå sterke menneskelige hensyn i saken.
